Sagt om Bergen

19.11. 2011: I november 1952 ble det holdt minneforestilling for Nordahl Grieg på Den Nationale Scene.

«I salen satt alle de som Nordahl Grieg rakk å utfordre. Skipsredere som fikk det glatte lag i Vår ære og vår makt», kjøpmenn og besteborgere som hørte til på den andre siden barrikaden i «Nederlaget», humanistisk orienterte åndsarbeidere som ble hånet i «Ung må verden ennu være», marxister som en gang ble forferdet over dikterens nasjonalromantikk, og romantikere som vek tilbake for hans kommunistiske begeistring. De var der – vi var der – alle», innledet BT sin reportasje.

«Man var kommet for å hylle den døde», ble det lagt til.

Det var teatersjef Hans Jacob Nilsen som holdt innledningstalen, med vekt på opprøreren Nordahl Grieg, men uten å glemme den kommunsitiske forkynneren, som det het.

Deretter hadde skuespiller Andreas Bjarke et opplesningsnummer – han leste Nordahl Griegs artikkel om en nøytralitetsvakt  i Finnmark tidlig i 1940. Så var det ytterligere opplesninger av Hans Jacob Nilsen og Eilif Armand – og Hjørdis Ring med «Norge i våre hjerter», som ifølge BT fikk «enestående bifall». Barrikadescenen fra «Nederlaget» ble også vist – men hadde visstnok ikke helt samme effekt som i forestillingen.

Andre som medvirket fra scenen på minnekvelden var Knut M. Hansson, Ella Lie, Bernt Erik Larsen og Svanhild Helland Hansen.

Kvelden «ga oss Nordahl Grieg – som han lever i sine egne, uforanderlige ord og i våre splidaktige hjerter», skrev BT-signaturen  G.G.

21.10. 2011: I Morgenavisen i juni 1960 ble skuespilleren Joachim Holst-Jensen, da 80 år gammel, intervjuet. Han bodde og virket mesteparten av sitt liv i Oslo, men var bergenser så god som noen.

«Eg er født i Marken, i Grønnesmauet, og døpt i Domkjerken – så skulle ikkje eg være ektebergenser …», spurte han.

Hvor mange roller har De egentlig spilt? ville Morgenavisen vite. «Fire hundre og femti. Foruten at jeg har vært med i tredve operetter uten sangstemme. Men jeg har alltid fått ros for å komme inn på rett sted», humret han.

Og filmer? «Nesten femti. Gjest Bården var for sin tid en god film. Tancred Ibsen har i det hele tatt laget de beste. Arne Skouen er også en flink filmmann», mente han.

Holst-Jensen kalte tiden rundt århundreskiftet for norsk teaters gullalder. I Bergen var Christian Michelsen teatrets styreformann, og skuespillerne ble invitert til middag på Gamlehaugen da den sto ferdig. Av store teaternavn han  kjente og hadde spilt mot og med nevnte han folk som Johanne Dybwad, Ragna Wettergreen, Harald Stormoen og Hauk Aabel.

Hva ville De gjort hvis De var kringkastingssjef? lurte Morgenavisen på. «Da ville jeg øyeblikkelig tilkalle skuespilleren Joachim Holst-Jensen, for han har ikke spilt radioteater på mange år», mente – Holst-Jensen.

Morgenavisen kalte Holst-Jensen for «en mann som kanskje mer enn noen annen har gledet teaterpublikum og kinogjengere over hele landet i vårt århundre. Han har med sitt tørrkomiske talent og med sin sans for karakterkomedie vært en av de virkelig ekte gjøglere i norsk teater», mente Morgenavisen.

Joachim Holst-Jensen døde i Oslo knappe tre år senere, 82 år gammel. Bergenser i sinn og skinn.

1.10.2011: I september 1958 troppet BT opp på Brann Stadion for å intervjue Sjur Johnsen, i forbindelse med at «Sjuren» hadde vært banemester i 40 år.

«Jeg likte bedre det gamle klubbhuset, og jeg synes nok at mye av sjarmen ved Stadion forsvant med det, men det ble for kostbart å holde vedlike og derfor måtte det vike plassen for denne betongkolossen», sa Sjuren og kikket opp på sittetribunen i sør.

Banemesteren var i ferd med å klippe gresset foran helgens kamper. «I flere år måtte jeg slå teppet med alminnelig gressklipper to ganger hver 14. dag … arbeidet tok 10-12 timer. Lengden jeg gikk svarer vel til strekningen Bergen-Os-Bergen», mente han.

På spørsmål om hvilke lag han husket best fra alle disse 40 årene, svarte han Huddersfield. De var hakket bedre enn brasilianerne som hadde vært der. «Det var et godt Brann-lag de møtte, men allikevel vant engelskmennene stort», fortalte Sjur Johnsen.

Om publikumsoppslutningen opp gjennom årene sa han: «Det var stor oppslutning om Branns kamper i 20-årene, men etterhvert dalte den og i dag svarer publikumsfremmøte til det vi hadde i 1939. Vi hadde voldsom tilslutning til kampene i årene etter krigen, men de fleste forsto vel at det ikke ville holde. Publikumsrekorden her ble satt under landskampen mot Finland i 1948, da Norge vant 12 – 0, da hadde vi 25.000 innenfor portene.»

Han fortalte også at kjuaguttene i gamle dager hadde det han kalte «arbeidskort». Da kunne de gå gratis på kampene mot at de hjalp med å plukke papir etter kampene. «I dag har kjuaguttene det for godt. Det er ingen som vil plukke papir for å få adgangskort til banen. De har for mange penger mellom hendene, og jeg forstår nesten ikke hvordan foreldrene greir det» – sukker Sjur’en – i 1958.

I august 1950 skrev BTs Herbrand Lavik ved semesterstart en prolog til årets studenter. Her hitsettes fem av de tretten versene, begynnelsen og slutten:

Vel møtt, studenter, på en merkedag

i akademikernes broderlag.

Vær fagnet, stridsmenn, på en gammel val,

der aldri blod har falt, men tårer ofte,

der ånden suser gjennom tørkeloftet,

der visdom synger gjennom hver vokal

og hvermann bærer filosofens kofte.

Pallas Athenes menn, med stort orkester

skal vi ta fatt igjen på nytt semester.

Vel møtt, studenter under gamle buer

med støv i foldene og fliset bust

– selv et symbol blir tært av møll og rust –

og med et djevelsk krympetak som skruer

om kraniet så trangt som en migrene.

Var huen tung å bære, kamerater?

Ja, slik er livets røynsle, Alma Mater

skal ingen smerte-fritt få lov å tjene.

Det er forsakelsen som er vårt merke.

Troskap trives best i trange stuer.

Vi hører til de stille og de sterke.

Vi har sett tider gå og tider komme,

vi har hørt hvirvlene fra mange trommer,

men vi er herdet stål i åndens luer.

Vel møtt, studenter under nye dusker

med artium skinnende som nyslått gull,

som kommer hit med sekk og pose full

av kunnskap som vi eldre ikke husker,

av overblikk som vi har sloppet fra oss.

Mangt og meget har vi visst forjaget

av alt det stoffet våre bøker ga oss,

medmindre da det hørte med til faget.

Kjellerlagret, men med innbitt styrke

samler vi vår kunnskap om vårt yrke.

For tung er rustningen, selv for eliten

av hele tidens kollektive viten.

Vår kunnskap har fått mange blinde soner.

De fjerne minnelser som vi kan ha

får oftest andre assosiasjoner.

For oss er keglesnitt en prostata

og gratierne våre granners koner.

Vi har glemt tangens og vi har glemt sinus.

Vi har glemt pluss, men husker svært godt minus.

Vi har forspilt vår franske gramatikk,

så etter hvert som håret faller av

er det fordulgt for våre egne blikk

at vi er merksatt med l’accent grave.

Og hva vi husker av biologi

det ville neppe holdt til eksamen.

Ettersom vår hverdag dro forbi

strakk det så vidt til barneavlen. Amen!

Men har du dette credo i ditt hjerte

at om ditt liv skal synes helt forgjeves,

så er det målet du har satt deg verdt det,

for andre mål kan livet ikke leves, –

da, bror, bli rolig sittende på tilje.

Da sitter du her med Athenes vilje.

Med din tids ideal, med din tids stemme,

med alt du vet, som du skal til å glemme,

velkommen til, student. Her er du hjemme!

Jo da, det var flott å være student i gamle dager!

(8.9. 2011).
I mai 1970 ble byjubileumsgeneral Carl O. Gram Gjesdal portrettintervjuet i Bergens Tidende (Bergen rundet 900 år det året).

«Bergen er et jubileum verdt hvert eneste år. Det er en by som er laget for menneskelig samvær …», innledet jubileumsgeneralen.

Han fortalte at kontoret hans allerede 15 bøker med presseklipp om jubileet – og en kartong med klipp de foreløpig ikke hadde rukket å registrere.

Om å jubilere daglig i et helt år sa han: «Det var en glimrende ide. Og tanken hadde fenget i manges hjerne før jeg kom inn i bildet. Vi kunne jo selvfølgelig ha laget en tre ukers lang fest og vært ferdig med det. Men det bergenske bysamfunn, så rikt variert med så mange fasetter – kunne ikke presenteres på kortere tid enn et år», mente Gram Gjesdal.

Om alle fordelene ved jubileet ramset han opp: «Byens fasade blir pusset opp, vi får nye benker, vi får fugledam i Akvariet, brannkorpset får nye uniformer. Den ene etter den andre henlegger sine kongresser til Bergen, ikke bare fordi det er jubileumsbyen, men fordi det er godt å være i Bergen.»

Hele 75 lokale organisasjoner hadde allerede vært involvert i et eller annet jubileumsarrangement – og da intervjuet ble gjort tidlig i mai gjensto fremdeles det meste av jubileet. Men det arrangementet Gram Gjesdal aller helst ville hatt, fikk han ikke, nemlig et jubileumsmesterskap i gode, gamle øvelser som blydonk, trulleband, kattepinn og rosespell.

Men et fantastisk år ble det – likevel!

I dag bruker vi uttrykket «Hele byen og halve Sandviken» – men egentlig het det «Halve byen og hele Sandviken».

Det fortalte rektor Gerhard Stoltz til Bergens Tidende 30. mai 1958. For han kjente nemlig historien bak opprinnelsen til uttrykket.

» … det knyttet seg til bergenseren Emil Petersen, som i tiden mellom 1880 og 1900 leiet mølle- og gårdsbruket Småmøllen i Sandviken. Petersen drev formaling for flere av byens melhandlere og var på mange måter en hyggelig kar, kjent av alle i Sandviken. I byen eiet han huset Strandshjørnet, hvor bl.a. vår første telefonsentral holdt til. Fra Triangelen (en fjernet brygge ved Torget) tok han rutedampbåten til Bergestøen når han skulle se til arbeidet i Småmøllen. Mellom disse punktene så man ham nær sagt daglig «skridende», eller han «skred» opp den bratte Småmøllebakken. Han gikk nemlig ikke, han skred. Oftest med venstre hånd på ryggen, alltid i silkemers og med en veltygget sigarstump i munnviken. Ingen vet hvem som først sa: «Han ser ut som han sku eie halle byen og hele Sandviken», men det passet så godt på ham, at han het så …»

En tid senere utvandret han med hele familien til Mellom-Amerika, men uttrykket lever altså mer enn 100 år senere, om enn snudd litt på hodet.

I januar 1957 sluttet 77 år gamle Karoline Hauge som husmor på Gamlehaugen. Allerede i Christian Michelsens tid hadde hun vært ekstrahjelp på stedet, men fast begynte hun først i 1927, to år etter Michelsens død.

«Et grått, fyldig hår rammer inn det bestemte, markerte ansiktet. Hun er rank, spenstig og slank», skrev BT om damen, som opprinnelig var fra Haus på Osterøy.

Da hun begynte som ekstrahjelp var de fire hushjelper, kjøkkendreng, bestyrer og gårdsbestyrer, fortalte hun. 24 værelser, kjøkken, ganger, bad og utrom skulle holdes.

«Det er litt av en jobb! Men jeg liker arbeidet», forsikret hun. De fleste gardinene var i 1957 fremdeles fra Michelsens tid, så de var ganske skjøre, fikk BT vite.

Tre år tok det henne å bli skikkelig kjent med huset. » … i dag kan jeg si hvor hver minste ting hører hjemme», fortalte hun.

«Jeg har vært heldig, jernhelse har jeg hatt. Jeg har ikke ligget en hel dag siden jeg kom hit», fortalte hun også. Men nå kjente hun seg trett.

En stuepike, Antonette Ellingsen, hadde forresten vært der i mer enn 40 år, fikk leserne vite. Og kjøkkenjomfruen Malena Halvorsen hadde vært hos Christian Michelsens foreldre til de døde, før hun begynte på Gamlehaugen og ble der i 20 år.

Karoline Hauge ble aldri nervøs av de kongeliges besøk.

«Nei, hvorfor skulle jeg det være? Kongefamilien er så liketil, den er såvisst ingen ting å være nervøs for. Og kongen, ja han er rørende begeistret og takknemlig når vi ønsker ham velkommen hit», fortalte hun.

Laila Dalseth er fra Bergen – og ble oppdaget i Bergen. «Hon kan sønge», sa en venninne, og dermed var unge Laila oppdaget, i hvert fall i følge Bergens Tidende for 27. september 1955.

«Unge, linhårete Laila Dalseth er i ferd med å swing-synge seg inn i hjertene til det jazz-glade publikum her i byen», fortalte BT.

Alt som veldig ung jente opptrådte Laila i NRK, på barneteater og diverse arrangementer, kunne avisen fortelle. Bare tretten år gammel opptrådte hun på en swing-nattine, og så hadde det bare gått slag i slag.

«I november fyller Laila Dalseth 15 år. Hun går i 9. klasse på den praktiske linjen ved Framhaldsskolen på Nordnes og bor i Gimleveien.»

Sangen var alt hun interesserte seg for, kunne hun  fortelle – i tillegg til språk. Så snart hun var ferdig på skolen skulle hun ha seg en ekspeditrisejobb, fortalte hun. Kveldene skulle hun bruke til å lære engelsk og fransk. Og ta sangundervisning, selvfølgelig. Men det var en ren tilfeldighet at hun var blitt «oppdaget», fortalte hun.

«Jeg var sammen med et par venninner på et 1. mai-arrangement i Nygårdsparken. Venninnene skjøv meg fram til podiet og fortalte konferansieren at … hon kan sønge! Så sto jeg plutselig der oppe foran publikum og sang, dermed var det gjort.»

Favorittmelodiene hennes var «You belong to me» og «Lulluby of Birdland», fortalte hun.

«EN KJÆRLIGHETSERKLÆRING TIL BERGEN». Det var overskriften på en artikkel i Bergens Tidende 19. januar 1954. Avisen hadde fått brev fra en danske som undertegnet seg Axel Munch, han hadde vært innom Bergen med stipend fra Fondet for dansk-norsk samarbeid. Og han var blitt begeistret.

«Bergen er en merkelig blanding av norsk og internasjonalt, en typisk handelsby der forskjellige land har satt sitt preg – både på bygninger og mennesker», skrev han.

Under en spasertur langs havnen gjør han seg noen refleksjoner:

«Når man går her i det herlige havnemiljø, langs de merkelige bygningene på Bryggen, vil man uvegerlig spørre seg selv: Er du i Amsterdam eller hvor? Men man behøver bare snu seg og se på fjellene, så vet en at det er Norge … Man ser den morsomme Fløybanen, kjører med den og ender på et av Bergens vakreste utsiktspunkter. Her ligger hele Bergen for ens føtter, badet i skjæret fra de tusener av lys -«

Et besøk i Rasmus Meyers samlinger, blir også en opplevelse:

«En trodde en hadde sett de beste ting av Munch, og så ser man her en hel sal av hans aller beste malerier. Nicolai Astrup lærer man først riktig å kjenne her, for ikke å snakke om Wold Thorne, Chr. Krohg med flere. Skulle man trodd at det ble her man for første gang fikk oppleve russisk ikon-maleri?»

Alle byens statuer gjør også inntrykk:

«I få byer ser man så mange statuer og monumenter som i Bergen, og enten man liker dem eller ikke, vitner de imidlertid om et forsøk på å bringe kunsten ut til folket. Vidunderlige kunstskatter finnes det også …»

At man på mindre enn femten minutter kan komme til Paradis og se et av Norges stolteste byggverk, en stavkirke i de herligste omgivelser, bringer opp nasjonalromantiske febertokter – hos en danske:

«Hadde man vært ung og forelsket og kunne få den man var glad i, så ville man gifte seg i en stavkirke, reist på fjellet og festet, skålt og danset til felespillerens rytmiske toner, så intenst og fandenivoldsk at gulvet ville gynge og brake. Man ville leve og elske slik som bare de kan det, de som har opplevd Bergen.»

Litt av en danske!

«DE FØRSTE 17. MAI-FESTER I BERGEN», var overskriften på en artikkel i Bergens Arbeiderblad 16. mai 1947. Da var det gått akkurat 100 år siden 17. mai-dagen for første gang ble feiret med prosesjon og offentlig folkeforlystelse i Bergen, het det i artikkelen.

Trondheim var først ute i Norge med feiring, der ble dagen feiret årvisst fra 1815. I Bergen ble det saluttert og heist flagg på Nygård, i «Den gode Hensigt» og på Fløyen i 1827, og om kvelden ble det sendt opp raketter. Men kong Karl Johan skal ha blitt meget «vred» og sendte neste år en proklamasjon til Norge, og Stortinget besluttet deretter enstemmig ikke å feire dagen.

«… det var bare i Bergen og Kristiansund at det kom i stand noen ubetydelige demonstrasjoner», het det i artikkelen i BA i 1947. Blant annet ble plakater med den kongelige kunngjøring revet ned. Disse var hengt opp bl.a. på gjestgiverstedet på Kalfaret, på Stadsporten, gjestgiverstedet i Sandviken og på Tollboden.

Dette var  demonstrasjoner som foranlediget at Karl Johan sendte en agent til Bergen for å undersøke bergensernes lojalitet.

«Ved tilbakekomsten uttalte han til Karl Johan at han ikke hadde loyalere undersåtter enn bergenserne», het det.

Det såkalte «Torvslaget» i Kristiania 17. mai 1929 dannet imidlertid et vendepunkt i 17. mai-feiringens historie, fortalte BA.

«Fra da av ville det norske folk ikke lenger vise seg imøtekommende og ettergivende, og Karl Johan måtte etter hånden også gi etter. I midten av 1830-årene oppga han helt motstanden, men som virkelig nasjonal festdag med prosesjon og offentlige folkeforlystelser ble dagen først feiret i Bergen i 1847», het det.

(Innlegg skrevet 9. mai 2011).

I FEBRUAR 1955 hadde Studentersamfunnet i Bergen besøk av Agnar Mykle. Han skulle snakke om dukketeater – og spille dukketeater.  Mykle hadde bodd i Bergen en periode før, under og etter krigen, men var nå flyttet østover. Og roman-bråket rundt «Sangen om den røde rubin» lå flere år frem i tid. Nå var det dukketeater det handlet om for Mykle og hans bergenske kone Jane.

I en forhåndsprat med BT 4. februar 1955 blir han spurt om han har nye planer. Han svarer litt dunkelt:

«Det kan tenkes at jeg får litterære planer, og da må jeg legge dukketeatret på is.»

BT ville gjerne vite hva som lå i den antydningen.

«A-a-a, ler han. Det er det rare at hvis jeg skulle røpe det overfor noe menneske, så svikter jeg min muse, det straffer seg.»

Mer får ikke BT ut av ham om den saken. Men om Bergen har han litt på hjertet:

» … han sier at han gjerne vil komme tilbake til Bergen og lage friluftsteater. Jeg kommer i det hele tatt forferdelig gjerne til Bergen, verdens søteste by, og var det ikke for regnet, ville jeg bodd her hele mitt liv. Det er faktisk det eneste sted i Norge hvor man ennå kan slå av en spøk og tillate seg et raseriutbrudd på åpen gate.»

«TORGHANDELEN I SØKELYSET», sto det i Bergens Tidende 16. november 1952. De siste års søkelys på hygienen på byens torg, er altså ikke noe nytt. Hør bare:

«Forholdene på torvet er blitt noe bedre etter at fiskehandlerne kom i søkelyset. En kan nå se rent papir på de fleste bordene, og det er avgjort et stort framskritt, men en vil også legge merke til at i de aller fleste tilfellene blir fisken fremdeles pakket inn i avispapir, mens det rene papiret blir liggende ubrukt på bordet, øyensynlig skuebrød!»

 

BT-journalisten var ikke billig. Han – eller hun – hadde registrert at det i løpet av et kvarter ble syndet ti ganger mot reglementet for innpakking av fisk. Det kunne fiskehandlerne gjøre ustraffet.

«Fiskehandlerne ser kontrollørene nærme seg, lett kjennelig som disse er på uniformshuene, og kan i ro og mak holde seg etter forskriftene i det øyeblikk kontrolløren passerer bordet.»

BT henvendte seg til en av kontrollørene og påpekte de hyppige bruddene på reglementet. Kontrolløren svarte at han hadde vært kontrollør i 20 år, og han hadde ikke sett at det ble brukt avispapir til å pakke inn fisk i.  Men da avisen viste til at det var tatt bilder av forholdet, medgikk kontrolløren at det kanskje kunne ha skjedd ved et par anledninger.

«Lite kan byens publikum være tjent med at fiskehandelen foregår under slike utrygge hygieniske forhold», mente avisen.

Men det var ikke bare innpakningen som var uappetittlig og uhygienisk på Fisketorget, het det.

«Også de store bakkene som fisken ligger i, synes å være mindre hygienisk. Bakkene er av tre og var visstnok opprinnelig hvitmalte, men malingen er etter hvert avslitt … i slakterforretningene er en forlengst gått over til bakker av aluminium eller rustfritt stål.»

 

Også bordene fisken ble gjort opp på, fikk det glatte lag.

«En ser ofte at fisken blir gjort opp på disse brettene som selv ikke den mest intense vasking kan få sterile i hakkene etter kniven», het det.

 BT-journalisten satte også spørsmål ved vektene som ble brukt. Det ble ikke rettet noen form for mistanke mot fiskehandlerne, men det ble påpekt at vektene ikke ga kundene den nødvendige kontrollmulighet.

EN SMIGRENDE kjærlighetserklæring ble Bergen til del i forretningsbladet Farmand i juli 1954.  Det var ikke måte på:

«En av de mest charmerende byer i verden er Bergen.  Dette er ikke en lettsindig eller lett henslengt bemerkning etter en festival. Det er en «considerate opinion» etter hyppige og til dels ukelange opphold. Det er mulig sjarmen ikke ville vært så påtakelig hvis man bodde fast i Bergen (skjønt det er solskinn hver gang jeg kommer dit), men for besøkende er den meget påtakelig.»

Slik begynte signaturen H. sin artikkel. Han – sannsynligvis – begrunnet sin begeistring slik:

» … først og fremst er det menneskene som gjør en gla i Bergen. Først de flotte mennesker i store vakre kontorer som vender mot vest både bokstavelig og figurlig. Og så de andre. Søte og vennlige er de alle. «

Men det var ingen enkeltfaktor som ga Bergen dens tiltrekning, men mange:

«Naturen. De usannsynlig vakre idyller i byens nærmeste omegn. Blandingen av lukkende fjell og åpenhet  mot havet. Salt sjøbris, lukten av friskt hav og tjære. Blandingen av vakre monumentalbygg og pittoreske smug. Alt bidrar.»

Men den relativt anonyme intialen H. gir se ikke:

«Det er spennende med fremmede sprog, men det er hyggeligst med ens eget, og bergensk er jo et slags norsk. Men ellers er det hjerteligheten som er det typiske, og det er ikke helt norsk. Akkurat som man i en fransk bokhandel på et øyeblikk kan risikere å få 5-10 interesserte, diskuterende og rådgivende mennesker omkring seg, kan man oppleve det samme i en bergensk bokhandel eller antikvitetshandel. De gir råd og tips og tar imot auksjonsoppdrag av bare elskverdighet mot mennesker som de ikke aner hvem er.»

Bergens sydlandske preg fremheves ytterligere ved at avisgutter roper ut sine nyheter og har plakater som forteller om de siste sensasjoner. Dessuten:

«Musikanter får lov å spille og synge på selveste hovedgaten Torvalmenningen, som ender i torv og marked, og hva skaper mere liv enn fri markeder? Fisketorv, blomstertorv, grønnsaktorv og torv for husflidsaker. Virkelig husflid, ikke souvenirs.»

Kanskje ville den godeste H. tatt noe forbehold om Torget var blitt avlagt et besøk i dag, 57 år senere. Og en liten klage fremføres faktisk: Byen mangler en god fiskerestaurant. Fiskeskøytene legger til midt i sentrum, påpekes det. Hvorfor ikke en fiskerestaurant da? spør bokstaven H.

Artikkelen skrives i 1954, like etter at Festspillene er avviklet for andre gang. Dét får også sin kommentar:

«En musikkfestival blir ikke skapt på én natt – det har nok arrangørene fått føle. Det tok lang tid med Salzburg også. Men den første viktige skanse er vunnet, fordi lederne (presidenten skipsreder Hilmar Reksten, direktør Frank M. Falch, samt Bergens faste vert, overrettssakfører Gran Bøgh) hadde klart å gjøre de store internasjonale musikkstørrelsene så interessert at de lovet å komme igjen når de blir invitert. Det er i seg selv en storartet prestasjon.»

Vi får bare si oss enig – stort sett!

HVOR  er det blitt av de bergenske mesener? Spørsmålet ble stilt i et anonymt innlegg i Bergens Tidende 25. september 1953.

Artikkelen ga ingen oppklaring på hvor de lokale kunstmesenene hadde stukket seg hen. Men interessant nok fortalte den litt om  hvem som hadde gitt milde kunstgaver til Bergen by opp gjennom årene.

«Navn som C . Sundt, Chr. Børs, general Munthe og mange med dem finner vi representert med tallrike gaver i våre kunstsamlinger. Generalkonsul Mohr skjenket oss både Gustav Vigelands mektige Bjørnson-statue og Ingebrigt Viks noble Edvard Grieg-statue. I Nygårdsparken står Emanuel Vigelands «Enhjørningen», skjenket av kjøpmann Albert Martens og Sofus Madsens «Morgendemring», som gave fra Vilhelm Alme.»

Det var ikke måte på hva denne innsenderen, som megetsigende undertegnet seg X-acteur, visste om meseners gaver og donasjoner til byens kulturelle forskjønnelse:

«I skulpturrotunden i Teaterparken finner vi både Rodin, Vigeland og Vik representert med smukke arbeider, og ute ved Sandvikskirken står Idens utkast til sjømannsmonument, skjenket av Mowinckels rederi. I festplassanleggets østre del har en god borger som ønsket å være anonym skjenket vår lokale «Mannecken pis» og i vestre del står badende gutt under styrten, visstnok som gave fra samme giver.»

Men nå var det etter innsenderens mening lenge siden noen av dem man kunne tenke hadde råd, hadde bidradd til byens utsmykking – selv om det var rikelig med plasser som skrek etter kunstnerisk utsmykking, etter skribentens mening.

Han nevnte også monumenter som var kommet på plass etter landsomfattende innsamlinger – som Christiestøtten, J. C. Dahl-statuen, Ole Bull-statuen og Christian Michelsen-statuen – mens Nordahl Grieg-statuen var underveis.

«Men er det intet forum som kan tenkes å interessere seg for en statue av Welhaven … Og hvorfor skulle ikke Henrik Ibsen, sceneinstruktør ved Den Nationale Scene, få et monument på teatrets østside som en pendant til Bjørnson på vestsiden?» Spurte han.

Henrik Ibsen fikk sin statue 28 år etter innsenderens hjertesukk – den står ved teatret i 1981, den ble laget av Nils Aas og bekostet av A/S Bergen Teater og Det Dramatiske Selskap. Mens en byste av Johan Sebastian Welhaven tok det 37 år å få på plass. Den kom i 1990 og var bekostet av Arild Haaland og Det Nyttige Selskab. Denne bysten står ved Welhavens barndomshjem ved St. Jørgens kirke.

LØRDAG 17. MARS 1956 slo Bergens Arbeiderblad fast at så langt hadde bare én Oslo-avis opprettet lokalkontor i Bergen, nemlig Dagbladet. Avisen hadde til gjengjeld fått det til å swinge skikkelig her i byen.

«Det er beundringsverdig at en hovedstadsavis etablerer eget kontor i Bergen. Landets nest største by og de rike distriktene omkring skulle stadig by på interessant stoff … Har man egen korrespondent kan man på en langt mer uhildet og umiddelbar måte tegne et bilde av forholdene», mente BA.

Og Dagbladet hadde ikke lagt fingrene imellom, framgikk det.  Førstesideoppslagene i Dagbladet om Bergen hadde vært mange etter at avisen fikk eget kontor og egen journalist vestpå.

Og hvilket inntrykk sitter folk flest landet rundt igjen med om Bergen? spurte BA, og ga selv svaret:

«Ikke lenger nytter det å skjule det triste faktum at Bergen er et slags Sodoma på den skandinaviske halvøy. Her skriver sakførere falsk og begår underslag. Her rømmer nakne fanger fra fengslene. Her kjører politisjåfører i fylla rundt i gatene. Her holder smuglersentraler til huse. Her driver politiet gauking på sine sangerfester. Her øver hotellene rasediskriminering. Her har vi skolelærere som hypnotiserer uskyldige ungdommer. Her kjører fylkesmann og ordfører etatens bil. Her kjøper konstablene sukker og kjøtthermetikk av sine kunder.»

Det var ikke småtterierer Dagbladets mann i Bergen hadde formidlet østover. BA tillot seg å være litt syrlig:

«Her ryster grunnvollen mellom de syv fjell av korrumperende bevegelser blant samfunnets støtter. Og liksom seismografen i Bergen trofast registrerer alle eruptive utbrudd i landskapet, slik registrerer Dagbladets Vestlandskontor alle moralske rystelser.»

Eller som BA moret seg med å kalle kontoret: Dagbladets Vill-Vest-kontor …

I 1970 FEIRET BERGEN sitt 900-årsjubileum – med festligheter 365 dager til ende, omtrent – og gavene strømmet på. Den store offisielle gaveoverrekkelsen fant sted 12. mai. BT oppsummerte:

» … hver og en som var tilstede i Bergenshallen i går under gaveoverrekkelsen kunne fort gjøre seg opp den mening at det hadde vært et innbringende besøk (for Bergen kommune). Og i tillegg kom alle godordene, og de var ikke de låkeste presangene man fikk.»

Den mest synlige gaven kom fra nabokommunene Fana, Arna, Åsane og Laksevåg og ble overrakt av Fanas ordfører Jacob L. Berstad. En skulptur laget av Arne Vinje Gunnerud med tittelen «Fiskeren». Den finnes i dag i Byparken.

Fra Bergens Rederiforening fikk byen et stort landskapsmaleri av J.C. Dahl, overrakt av skipsreder Kristian G. Jebsen – med ønske om at bildet måtte plasseres i byens snart nye rådhus.

Bergens Børs og Bergens Handelskammer ga en stemmeurne, forarbeidet av fem kilo sølv, og overrakt av børskommisær Herman F. Meyer.

Fra utenbys gjester ble det overrakt følgende gaver: Fra Gøteborg et glassfat med helleristninger, fra Helsingfors en krystalloppsats, fra Kiel et maleri som forestilte Kiels grunnleggelse, fra København en porselensoppsats, fra Lübeck et sølvfat, fra Novgorod en jubileumsmedalje, fra Perth et sølv drikkekrus, fra Reykjavik en samlings islandske skrifter, fra Stockholm en tinnvase, fra Thorshavn et relieff, fra Visby en tinnmugge, fra Åbo en vase og fra Århus et sølvur.

Fra noen av kystfylkene vanket det også gaver. Fra Rogaland en sølvkopi av Erling Skjalgson-bautaen, fra Nordland et maleri, fra Hordaland fem håndsicelerte sølv veggplaketter med historiske motiv fra Bergen.

Av norske kommune som møtte med gaver til jubilanten var Andenes med en modell av en Nordlandsjekte, fra Haugesund en gonggong, fra Stavanger et maleri med jærlandskap, fra Trondheim en kopi av St. Sunniva-figuren på Nidarosdomen, fra Sarpsborg og Tønsberg femarmede sølvkandelabre.

«Det eneste Oslos ordfører Brynjulf Bull så seg i stand til å overrekke i går var et håndtrykk. Det skyldes at Oslos gave, et billedteppe utført av Synnøve Aurdal ikke var kommet fram tidsnok», fortalte BT.

Også Ålesunds ordfører stilte tomhend, bortsett fra en blomsterbukett, men han garanterte at gaven var underveis. Askøys ordfører Johan Sørensen derimot, overrakte et sølvfat.

De siste som overrakte gaver var de tre lørdagskorpsene Dræggens Buekorps, Nygaards Bataljon og Nordnæs Bataillon. På vegne av de tre korpsene overrakte Dræggesjefen de tre korpsene sine våpen som tegn på at kommunen var utnevnt til våpenridder i korpsene. Ordfører Ragnar Juell Morken, tidligere Nordnæs-sjef, satte nok pris på den gaven, antok BT.

Et par uker senere ble 43 norske byers gave til Bergen kommune avduket på Torgallmenningen – en steinmosaikk utført av kunstneren Richard Mortsensen. Gaven ble fulgt opp med lunsj i Håkonshallen, middag på Fløyen,  konsert på Troldhaugen og møte på Solstrand. Stort mer fornemt kunne det vel ikke bli …

Innskriften på mosaikken lød: «1070 Bergen by 1970. Norges byer la ned stenene». Og BTs journalist kunne ikke dy seg: «Det burde vel stått steinene?»

Det burde det nok.

I APRIL 1956 ble Bergens nye posthus i Småstrandgaten åpnet, etter en byggetid på mer enn syv år. Den lange byggetiden skyldtes at materialer var rasjonert og i tillegg skulle forbeholdes boligbygging. Samme år ble det gamle posthuset i Domkirkegaten revet.

Bergens Tidende var på plass ved åpningen av det nye posthuset, og alle vitale mål ble notert:

«Bergens nye posthus har etter det BT får vite kostet 17 mill. kroner, eksklusive tomten, som i sin tid kom på 2.5 mill. eller i alt omkring 20 millioner kroner. Det blir største bygg i sentrum, med en samlet kubikk på 67.000, mens f. eks. Tinghuset har 45.000 kubikkmeter.»

Arkitekt for det nye posthuset var Hans Holter, som vant konkurransen i 1938. Bygget ble påbegynt allerede før krigen, og en del av kjelleren var sprengt ut da krigen kom i 1940. Etter krigen ble byggeplanen revidert, og deretter godkjent av Stortinget.

«Tidligere postmester og medlem av byggekomitéen, E. Erichsen ga en orientering om bygget og den postale side, og arkitekt Hans Holter ledet derpå en rundtur for de innbudne. Blant de tilstedeværende var bl.a. statsråd Handal, byens stortingsmenn, representanter for departementet … representanter for næringslivet i Bergen og en rekke funksjonærer og tillitsmenn i postvesenet.»

Den interne postgang var automatisert, fortalte BT, men man hadde for lite folk til å betjene det økte antall luker, fremgikk det. Men bygget var flott, syntes man:

«Bergen har fått et nytt statsbygg som setter sitt preg på sentrum, ikke bare ved sin størrelse, men også ved de nye linjer, sitt friske fargeinnslag og mange vakre detaljer. Posthuset vil sikkert bli diskusjonsemne, blant fagfolk er oppfatningen allerede forskjellig, men uansett hva man kommer til, bygget vil fylle sin misjon og postalt er det en landevinning.»

Sommeren 2004 var det en ny innvielse i det samme huset – da ble det døpt om til Exhibition – et kjøpesenter.

I JULI 1956 ble lærerinne Johanne Plesner, som fylte 90,  intervjuet i Morgenavisen om sin barndom i Bergen.

På bordet foran henne sto en pokal med røde roser, en hilsen fra hennes gamle elever på U. Pihls pikeskole, fortalte avisen. Hun var husket. På pokalen lød innskriften «Fra takknemlige elever».

«Hvorfor skrive om meg fordi jeg har vært lærerinne og nu fyller nitti? Lærerinner er der så mange av og i min slekt er det ingen unntagelse å fylle nitti. Vi er en lengelevende slekt …»

Men intervju ble det. Om barndom i 1870- og 1880-årenes Bergen.  Jubilanten fortalte at hun var født i Holen på Laksevåg. Senere flyttet familien til bankbygget på Korskirkeallmenning, der faren var direktør for Bergens Sparebank.

«Jeg kunne fortelle om opptøyer og spetakkel i de små stredene rundt almenningen når politiet kom og vi barn fulgte etter i sluttet tropp til politistasjonen. Jeg husker tydelig klangen og tonen i våre varselrop KONG-STA-BEL KONG-STA-BEL når det var vi selv som var ute med fantestykker og stakk av i de uoversiktlige smugene.»

«Senere ble jeg Nygårdsbarn. Den tiden Nygårdsparken ble anlagt på vår gamle jaktmark bakom haugene, det var vel en tid for oss barn! Og vinterdagene med snø og solglitter. Vi rente på krøbbe og og kjelke og småski nedover her hvor mitt eget hus står! Det var noen hus i Harald Hårfagers gate og så nesten ikke et eneste før vi kom ned i Fosswinckelsgate. Ja, for barn må jeg nok si at Bergen var en meget morsommere by å bo i enn dagens Bergen.»

På U. Pihls skole hadde hun undervist i småskolen i alle år, noe annet ønsket hun heller ikke.

«Å, de søte småbørn som kom til meg på min første skoledag og så på meg med litt engstelige, uskyldige øyner. Den fremmede damen – var hun snild? Så var det jo fortest mulig å vænne dem til at nu skulle leken langsomt, men uavvendelig bli alvor.»

» … jeg følte meg rikere ved den oppgaven nettopp dette la på meg, å skulle lede dem i deres første kunnskapservervelse, gjøre den spennende og morsom for dem, være slik overfor dem at de ble glad i skolen. De kan tro det er en triumf for en småskolelærerinne når barna skuffet sier: Skal vi ha FRI i morgen, frøken? Kor dumt!»

Journalisten observerer – på et gullinnlagt bord innført en gang fra Kina – et bur fylt med «allehånde leketøy». I burets åpne dør sitter en blåhvit undulat, «og pludrer med hyggelige, geskjeftige strupetoner».  Min selskapspapegøye, forteller jubilanten, 9o-åringen, lærerinnen fra U. Pihls pikeskole.

 

I 1970 FEIRET Bergen sitt 900-årsjubileum – et helt år til ende. Men det var i mai det meste og største gikk for seg, med kongelig besøk, Thomas Breiviks historisk parade og folkefest for mer enn ti tusen på Torgallmenningen.

lørdag 2. mai ble byjubileumsgeneral Carl O. Gram Gjesdal portrettintervjuet i Bergens Tidende.  Han ble spurt om det var rett betenkt å satse på jubileumsfeiring daglig i et helt år. Og fikk svar som foertjent:

«Det var en glimrende idé! Og tanken hadde fenget i manges hjerner før jeg kom inn i bildet. Vi kunne jo selvfølgelig laget en tre ukers stor fest  og vært ferdig med det. Men det bergenske bysamfunn, så rikt variert med så mange fasetter – kunne ikke presenteres på kortere tid enn et år».

Allerede tidlig i mai 1970 hadde ca. 75 foreninger og institusjoner i byen vært involvert i et eller annet arrangement, kunne jubileumsgeneralen fortelle.  BT omtalte ham som «julenisse på helårsbasis».

«Jeg er bare formidleren. Alt passerer gjennom en komité som vurderer kvaliteten av forslag og hvordan de kan inngå i jubileets egentlige idé», forklarte Gram Gjesdal.

Budsjettet for jubileet var stort, men ikke mer enn «tolv kroner og toogåtti øre» om man fordelte det på den gang Bergens 117.000 innbyggere.

«Jeg skulle ønske at vi hadde hatt fem millioner til disposisjon i stedet for halvannen. Men på den annen side, tror jeg nok at det siste tallet korresponderer med kommunens økonomiske evne i øyeblikket.»

Savnet generalen noe i jubiléet? spurte BT. Jo da, noe savnet han.

«De klassiske lekene som vi hadde – blydonk, trulleband, syl, kattepinn og rosespell. De var vel ikke lokale oppfinnelser alle sammen. Noen var internasjonale fenomener, men de lever lenger her enn i andre bysamfunn. Vi skulle gjerne hatt et jubileumsmesterskap i disse edle øvelser», sukket Gram Gjesdal.

Selv hadde han som kjuagutt hatt et visst tak på «doblehovve», men etter at bekkelokkene av tre forsvant, hadde han ikke kunnet holde ferdighetene vedlike.

Men byjubileum, det kunne han, kan vi andre legge til.

I SEPTEMBER 1961 intervjuet  BA den 79 år gamle sandviksgutten Marius Rosendahl. Han hadde vært løpergutt i Bergen på 1890-tallet, og kunne fortelle artige ting fra sin barndom og sine guttedager i Bergen.

«Våre barndomsleker hadde vi mange av. Vi spilte «ball i hue» og langball, vi spilte med kutenner som vi gikk i Skuteviken og kjøpte. Vi spilte høk og due, røveren og barnet, gjemmespill og mye mere. Om vinteren hadde vi krøbbene, og vi hadde mange steder å renne. Vi hadde bakken som gikk fra høyden og like ned til Småmøllen, der hvor nå Slaktehuset ligger. Og vi hadde Neevengårdsvingen ned og helt inn i Sandviken.»

Da Marius Rosendahl var 14 år ble han løpergutt hos  gullsmed Hammer, den gang byens største gullsmed med butikker i Strandgaten og filial på Torgallmenningen.

«Lønnen jeg hadde som løpis var 20 kroner måneden og det rakk ikke så langt når jeg skulle ha mat og klær og sko. Arbeidstiden var fra kl. 8 om morgenen til kl. 8 om kvelden og det ble mye tråkking. Kundene var kjøpmenn, skipsredere og embetsmenn, så jeg kom til å besøke mange flotte hjem og opplevde meget rart.»

En gang ble Marius sendt til Kristiania-båten for å hente en kasse med sølv fra Kongsberg Sølvverk.

» … men sølv er tungt i vekten, så den veide sine 60 kilo, og jammen var det et stridt løft for en 15-åring. Men jeg fikk da buksert kassen frem til butikken. Da frk. Marie og frk. Våle lettet på den, angret de nok på at de hadde latt meg slite alene med den tunge kassen.»

For en kjuagutt i Bergen på 1890-tallet, var det rikelig med underholdning, fortalte Marius.

«Ofte hadde vi besøk av store sirkus. Jeg skal bare nevne ett navn, nemlig Circus Madican, som ofte var her, og var veldig populært. For oss gutter var det veldig moro å se to jockey-ryttere i manesjen på en gang – Oscar Madican og Orlando. Det var gutter som kunne sine saker til hest! To små dverger bsøkte byen mange år på rad og kjørte gjennom gatene i sin lilleputt Landauer. Kjempekvinner var der også, en som veide 160 kilo, og som oppfordret voksne menn til å stå på brystene hennes! Det ble lagt et brett over barmen, og så kunne hvem som helst stige opp.»

I SEPTEMBER 1960 var det 25 år siden Bergens Kunstforenings hus ved Smålongeren ble åpnet.  I dyrtid og depresjon ble det reist et byggefond på nær 200.000 kroner takket være pengegaver og bildedonasjoner. Morgenavisen fortalte historien:

«Fra alle kanter av Norges land sendte bildende kunstnere bilder som gave til Kunstforeningens byggefond. Ikke en eneste svarte nei på henvendelsen.»

I en jubileumsartikkel i avisen 26. september 1960 skriver Carl O. Gram Gjesdal at arkitekt Ole Landmarks «enkle og linjestramme arkitektur vakte bestyrtelse blant byens borgere». «Margarinkassen» ble den kalt av noen, andre sa «fjøs». Diskusjonen gikk høyt. Til åpningsutstillingen i 1935 var det invitert nærmere 200 kunstnere, med to tidligere ikke utstilte bilder hver.

Morgenavisen forteller også om en storstilt kunsttombola som ble holdt i arbeidet med å skaffe midler til nybygget. 1500 kunstverk ble loddet ut:

«For femti øre kunne man vinne en Werenskjold, en Jean Heiberg, en Thorvald Erichsen. Hele garden var med. Og i mange bergenske hjem henger i dag et litografi av (Moritz) Kaland selv, «Fra Klosterhaugen», som han spesielt hadde gjort for lotteriet.»

Under krigen hadde tyskerne tenkt å bruke bygget til posthus, men det kom aldri så langt, og Kunstforeningen ble stående ubrukt krigen gjennom, fortalte foreningens første sekretær, Jacob Urheim, til Morgenavisen.

Det hører med til historien at det opprinnelig ikke var vinduer i bygget, ettersom det var veggplass man hadde bruk for. At det skulle innsettes vinduer ble vedtatt på første styremøte etter åpningen.

Bergens Kunstforening ble startet i 1838 og hadde inntil 1935 holdt hus i det gamle Komediehuset på Engen, i Permanenten og i en barakk på branntomten i sentrum, der Jørgen Eegs forretning senere kom. Men i 1935 kom altså kunstforeningen under eget tak, i Rasmus Meyers allé.

 

I MARS 1968 fylte BT-journalisten og forfatteren Gunnar Hagen Hartvedt (1918-2002) 50 år og ble intervjuet for Morgenavisen av signaturen Cogg – redaktør Carl O. Gram Gjesdal.  Hagen Hartvedt sang ut, som vanlig: Bergen trenger en Jan Herwitz-klubb, mente han. Et sted folk kunne snakke sammen:

«Kunne  vi i Bergen makte å etablere en tverrforening – et møtested for alle offentlighetens representanter i videste forstand – fra politikere og rådmenn og næringslivsforeningers folk, til kunstnere og skattebetalere. Kunne vi gjenskape det som Logen sto for i eldre tid, eller Klubben i Handelsforeningen. Ikke for å dyrke klikkvesenet, men for å dyrke Bergen og Bergens interesser – i full åpenhet og fortrolighet. Kall denne forening for Jan Herwitz-klubben eller hvasomhelst. Men la oss få den.»

«Kanskje vi skulle strebe mot fristaten Bergen?» frittet intervjueren:

«Ja, faktisk. Og dette er ikke spøk. Jeg tror at det ville være en lykke for byen – og for landet – om vi kunne få anledning til å leve vårt eget liv på grunnlag av våre egne helt spesielle forutsetninger.»

Intervjueren: «Men vi måtte allikevel regne med innflyttere?»

«Ja, velkommen skal de være. Bare de ville la bli med å forsøke å være bergenere. Det skal de overlate til neste generasjon. For den blir det naturlig. Blant bergensere er ingen bergenser bergenser. Nemlig.»

Sa Gunnar Hagen Hartvedt, også den første redaktør av Bergen Byleksikon, blant mye annet. Gram Gjesdal benyttet intervjuet til å gi leserne en liten historietime om bergenspressen:

«Han (Hagen Hartvedt) var den eldste av oss som kom inn i Bergens-pressen etter krigen. Han var senior i en krets av skriveglade tyveåringer som hadde måttet demme opp for sin registrerende evne i fem år. Et team av unge reportere som gikk til oppgaven av lyst i de gammeldagse «litteraters» fotspor. Og han hadde på dette tidspunkt alt fått et slags svennebrev på at han  k u n n e  skrive.  Magasinet hadde trykt hans noveller. Han var godkjent av Nils Johan Rud – en av de få litterære fødselshjelpere i våre dager.»

Her kan bloggeren for egen regning legge til at i det «team av unge reportere» som lå i startgropen etter krigen, var kjente navn som Willy Dahl, Finn Bjørn Larsen, Anker Hansen, Ingeborg Lysgaard Dahl, Per Dahl, Einar Chr. Rosenvinge Bernhardsen, Jakob Skarstein – foruten altså – Gunnar Hagen Hartvedt – og Carl O. Gram Gjesdal selv. I mai 1945 var de i gang.

 

BERGEN er en blanding av strileland, sydland og hansavelde – i stor utstrekning ammet opp av sunnfjordinger. Det skrev Per Bratland i Bergens Arbeiderblad i februar 1963, like etter at han hadde forlotte Bergen etter tre år som BA-redaktør. «Bergen – byen i Norge», het artikkelen, og det var ikke småtterier han overøste oss med av skamros.

«Hvorfor er Bergen annerledes, så helstøpt, vakker og effektiv – hva er det som gir en by personlighet?» spurte han. Og svarte selv.

«Det var de best utrustede som kom til Bergen. Byen bød som ingen annen by i Norden, på utløsning for fantasi og innsatsvilje, og ga god fortjeneste for dem som hadde sin hjerne og forretningsmessige luktesans i orden.

Dette miljøet er blitt en helhet opp gjennom århundrene, isolert mot Norge, men åpent mot England. På den andre siden av Nordsjøen har bergenserne hentet inspirasjon på mange områder. Se på hagekulturen i Bergen, se på de praktfulle hekkene og på havet av rhododendron – og legg merke til det engelske hussystem.»

Og Per Bratland hadde i sine bergensår fått med seg bergensernes sans for tradisjonenes betydning. Tradisjoner ble dyrket som sarte planter, påsto han:

«Byen er faktisk fylt til randen av tradisjonelle former og merkverdigheter – av og til drevet helt ut i karikaturen. Bergens Haandværk- og Industriforening har i 118 år hatt den samme meny på sine årlige middager, og toastmasters jobb er nærmest en prestegjerning.»

Bergenserne hadde lært av den store verden, ikke i form av akademisk påvirkning, men i hard handelsvirksomhet, mente den tidligere BA-redaktøren:

«De har sett at verden ikke alltid bygges etter logiske mønster, men på inspirert handling i rette øyeblikk. Og i sin kontakt med de store forhold har de ristet av seg små betenkeligheter og fått sans for de store konkrete saker.

Sist, men ikke minst: De har fått stilfølelse. Den er blitt en del av deres natur, et instinkt som fører dem frelst gjennom alle farvann og som slår ut i vaner, arkitektur, moral, forhandlingsdyktighet – og gjør Bergen til en livsoppfatning, til en inspirert by, mangfoldig og paradoksal som livet selv.»

Mange bergensere vil være enig med Bratland – Bergen er en livsoppfatning. Ikke dum den!

I AUGUST 1963 skrev komponisten Sverre Jordan i Morgenavisen om sin barndoms byEn tid stort sett uten elektrisk lys, uten radio, kino, telefon og fjernsyn. Uten wc og jernbane til Oslo. Med oljelamper og hestedrosjer. Men så kom den første bilen til Bergen:

«Da den første bilen omkring århundreskiftet gjorde sitt inntog i byen vår, ble det oppløp. Den fylte nesten hele den gamle koselige Strandgatens bredde, så folk klemte seg redselsslagne opp til husveggene.»

Om å gå på  besøk: «Det at de færreste privathjem hadde telefon, gjorde jo sitt til at uskikken med visitter florerte. Man «datt innom», som det het. Man måtte alltid ha portvin, madeira eller sherry i beredskap for slike visitter eller stikk-innom’ere.»

Om Bjørnstjerne Bjørnson i Bergen i 1890-årene: «Han bodde som gjest hos Klaus Hanssen. Sannsynligvis var han reisetrett, for da han endelig etter hurra-ropene og «Bjørnson, Bjørnson» kom til syne på Klaus Hanssens altan, heldte han følgende dusj utover Torvalmenningen og den begeistrede folkemengden som hadde fulgt ham fra damskipskaien: «Gå hjæm og læg dåke».

Om Fridtjof Nansen: «Og i 1896 var jeg med og hurra’et for Nansen og hans feller da de kom tilbake fra Nordpolsferden – også de ble overdynget av blomster.»

Om branner og bombing: «Så kom brannen i 1916 og bombing og eksplosjoner under siste verdenskrig. Bergen fikk litt etter litt et nytt ansikt, – og kanskje vakrere, kanskje flottere, men – og det er et stort men: Den har tapt ikke så lite av sin gamle koselige sjarm.» Mente Sverre Jordan i 1963.

I 1949 gjorde den danske forfatter og historieformidler Palle Lauring (1909 – 1996) en reise i Norge – og boken han deretter skrev het naturlig nok «Rejse i Norge». Om Bergen og bergenserne heter det blant annet:

«De er helt anderledes end andre nordmænd. Det er en anden psyke og et andet temperament, og det er helt andre typer … Helhedsindtrykket er et babylonisk roderi, en sammenblanding av typer og ansigter, af staturer og sind og blod. De tyske handelssvende og de tusinder af fremmede søfolk , der i tusind år har stået Bergen ind, har ikke besøgt Bergen forgæves.»

Og om brannen i 1916, Torgallmenningen og Johanneskirken skrev Palle Lauring :

«Men branden gav Bergen et nyt ansigt. Et ansigt, der er imponerende. Hele centrum er i dag nye bygninger, og en plads som Torgalmenningen med dens nye store komplekser, bygget med plan og med komposition i selve anlægget, ejes ikke af mange byer. Det skal siges, at naturen hjælper bravt til. Den åbne plads har for begge ender udsigten til fjældets skovklæde mure som en dramatisk baggrund for panoramaet ned over byen. Skade at den højtliggende kirke, der behersker billedet i panoramaets sydlige ende – for enden av Vestre Torvgate – er et så ringe bygværk. En bedre placering kan ingen arkitekt ønske seg.»

Han kommenterte også byens statuer av Edvard Grieg og Ole Bull:

«Grieg og Ole Bull er mindet i Bergen. Begge med statuer, den ene værre end den anden. Griegs figur er den værste, man mindes at ha set, han ligner en sindssyg professor, og Ole Bull-statuen med dens effektfulde vannpjaskeri er forstemmende.

Den danske studenten SIMON GRABOWSKI om Bergen i en kronikk i Jyllands-Posten 14. november 1961, gjengitt i Bergens Arbeiderblad 21. november 1961:

«Bergen er en besynderlig by. Køn ved dag, og fantastisk ved nat. Når man vandrer igennom de tomme gader, hvor alt, stenbroen, murene, træverket, synes at leve, nærmes man til virkeligheden, til tingenes og øjeblikkets eksistens, så tæt, som ofte kun kunstværket – filmen, romanen – kan bringe en. «

«Min store kærlighed i Bergen er Puddefjordsbroen. For de fleste er det vel blot en moderne, meget flot betonbuebro og intet andet. På mig virker den helt tidløs, og som et levende vesen. Jeg havde set den fra Fløien – hvor den virkelig kun tager sig ut som en moderne, meget flot bro, – men da jeg nåede ned til den om aftenen, mødte den mig bare som noget personligt og vidunderligt … Mens jeg går op og ned, tænder Puddefjordsbroen sin dobbelte perlekæde og en tilnærmelsesvis fuldmåne hæver sig over det nederste af Ulrikkens kam og balancerer på kanten som en stor gul bold på vej ned ad en natmørk skråning … Farvel Bergen – og på gensyn!

ALF NORDHUS om Bergen i Ex-Pressen påsken 1963 (Ex-Pressen var Bergens Presseforenings årlige påskeavis fra slutten av 1940-tallet til begynnelsen av 1960-tallet):

«Innflyttere har satt sitt preg på byen  i de senere ti år. Men måtte det egentlig bergenske ha kraft i seg. Det beste ved Bergen – åpenheten og mottakeligheten, gleden over tradisjon kombinert med villigheten til å akseptere det nye, humøret og replikken, patriotismen og selvfølelsen – må fortsatt ha prioritet.

Om Bergen og bergenserne sett fra øst: «Vi regnes for kvikke – litt for kvikke. Vi holdes for å være tungerappe – litt for tungerappe. Vi menes å være ærlige nok – gudbedre – men uten overskudd på virkelig ærbødighet.»

Advertisements

2 responses to “Sagt om Bergen

  1. Ragnar Kolstad

    Nederste notis i Sagt om Bergen. Tror ikke Ex-Pressen døde før helt på slutten av 1960-årene. Jeg var med på å lage den enten i 1969 eller 1970 (tror faktisk det var 1970). Det er godt mulig at den da hadde ligget nede noen år, men i Bergens jubileumsår ble den i hvert fall utgitt.

  2. Du har sikkert rett, Ragnar. Når jeg skrev begynnelsen av 1960-tallet, så var det fordi biblioteket bare har utgaver av Ex-Pressen frem til den tid. Og din erindring om en utgave i 1970 er helt sikkert rett. Men Expressen (de skrev navnet sånn da, sikkert en feil) kom også i 1998, i forbindelse med Bergens Presseforenings 90-årsjubileum. Torgeir Foss var redaktør, og det var en fyldig og meget bra avis, bl.a. med en mengde intervjuer med de store veteranene i bergenspressen. Jeg har et eksemplar fremdeles, biblioteket hadde ikke. Jeg skal høre litt rundt med folk som Odd Strand og Jakob Skarstein om de kan huske endeliktet på 1960-tallet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s