Monthly Archives: august 2013

Jonnemann var en luring …

BT desember 2002. Klikk på faksimilen.

BT desember 2002. Klikk på faksimilen.

Jonnemann sin gamle mor, madam Felle, hun som hadde «øl te selle» der ute i Sandviken. Hvem har ikke sunget om skjenkestuen hennes? Og hvem har ikke sunget om denne Jonnemann, født i 1862 og døpt for Jahn Peder Felle. Bare Jonnemann på folkemunne.

Uteseilende fyrbøter var han, og gift med en enke i et barnløst ekteskap. Men fullt så barnløs som hele Sandviken og halve Bergen har trodd han var, var han nemlig ikke. Det kunne BT fortelle i desember 2002.

Jonnemann hadde nemlig hatt et amorøst eventyr med tjenestejenten Henriette Lorence Larsdatter (født 1861) fra Florø. Noe som resulterte i en sønn, som to år gammel i 1893 ble sendt fra Sandviken til fosterforeldre i Sunnfjord. Utroskapen måtte skjules. Og det ble den, ganske lenge …

Men så, på slutten av 1980-tallet, begynte Felle-familien i Sunnfjord å lure på om de kanskje hadde slektsbånd til en viss madam Felle i Sandviken i Bergen. Og da det viste seg å stemme, kom de mannssterke til avdukingen av madam Felle-statuen i mai 1990.

«En utrolig artig historie, at Jonnemanns etterkommere viste seg å leve i hopetall i Florø», jublet lokalhistoriker Jo Gjerstad til Bergens Tidende 13. desember 2002. Det var boken «Historien om madam Felle og Sandvikens skjenkesteder» som han i 1989 laget sammen med Svein Tangseth og  Christopher Harris som fikk Sunnfjord-Fellene ut av skapet ….

Den luringen, Jonnemann …

KLIKK PÅ FAKSIMILEN OG LES MER!

Reklamer

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Stig’en i strøket …

Stig2

BT FEBRUAR 2006. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

Med årene er han blitt litt mer tilbakeholden med å kalle rævholler for rævholler, skrev jeg om Stig’en – Stig Holmås – da han fylte 60 i februar 2006.

«Nokke har eg jo forstått etter seksti år her på kloden», humret han, mens vi vandret nostalgisk rundt i Solheimsviken, prærien hans fra barndommen og guttedagene. Strøket hans.

Colten bar han ikke lenger, slik han gjorde i det revolusjonære året 1970, da diktsamlingen «Vi er mange» ble sitert i forargelse fra Stortingets talerstol av en Høyre-representant. «Og jeg som trodde at boken bare ville bli lest av venner og tanter», flirte han.

Siden var det blitt mange flere bøker,  hele 28 på den tiden, i 2006. Blant de han hadde mye glede av å jobbe med var bøkene om Tordensønnen og Apasje-indianerne. Syv bøker på syv år ble det. Og prisene sto i kø. Deretter kom fra 1990 fire Portugal-år med utsikt over Atlanterhavet. Seks utgivelser på de fire årene ble det. Men hjemme i Bergen ventet en del kvinner på randen på ham …

Og så var han altså blitt 60, også!

KLIKK PÅ FAKSIMILEN OG LES MER!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Fana-russen 1967!

En lørdag i mai 1992 arrangerte Fana-russen fra 1967 sitt 25-års-jubileum på Scandic Hotel på Kokstad. Jeg laget en prolog som Helge Jordal leste. Han er altså jeg’et i prologen. Og den Larsen det innimellom refereres til er den senere Terje Rød Larsen, ikke helt ukjent på den internasjonale arena. 25-årsfesten ble arrangert bare noen dager før nyheten om Oslo-avtalen sprakk med dunder og brak verden over. Men opphavsmannen Terje Rød Larsen kom fra Oslo til festen, og vi ante ikke at han noen dager senere skulle være verdens tredje mest berømte mann!

Ikke mange andre enn de som var russ på Fana i 1967 vil være interessert i å lese dette. Men det holder 🙂

Her er prologen fra 1992 – om å være russ i 1967:

MAI 1967 – MAI 1992

Velkommen Fanaruss fra sekstisju, til et møte med de beste år.

Velkommen røde og velkommen blå, til en minnestund for skoletiden vår.

Men før steiken, praten, dansen, skal vi mimre litt om 25 år som gikk.

Hente frem de beste stunder, minnes gleder og tragikk.

For eg va’ også Fanaruss på den tiden, sekstisju var året.

Vi hadde Nomen, Hertzberg, Obersten og Orten, og en rektor som het Kåre.

Dessuten bed-øk-lærer Berge, Fanas svar på Ole Bull. Og mange flere.

Takk for ballasten vi fikk, på vei til jobb og karriere.

Men først vi tråkket flere år på samme skoleplassen – du og eg og alle dokkar andre jubilanter.

Eg kom fra Minde, Nokken kom fra skjold og Paradis og Nesttun – og mange andre kanter.

Noen kom med pappas bil, andre satt i baksetet på skolebussen.

Realister, anglofile, en håndfull økonomer – dokker ble til syvogsekstirussen.

Eg gikk året før, eg og Søilen. Kuhnle. Bolann.

Skotheimen og Blokhus. Pressesjef i UD. Kjendis hver en mann.

Dokker hadde Festervoll og Nedregotten – og Mister Univers, Lars Lunde.

Vi delte skuleplass i nokken år, før vi tok fatt på livets neste runde.

I dag vi blar i minneboken – fordyper oss i nostalgi:

Vi slikket sol på Gamlehaugen når vi hadde fri.

I Fanahallen vi satt hånd i hånd med Doris Day.

På bilturen til Fanafjell det meste ordnet seg.

Å, softisen på Thesen, og lørdager i Roklubben. Langeskogen Blues.

Vi danset swing og bugg og slow. Det vi drakk var ikke brus.

På Fantoft lå det romantikk i luften.

Bak stavkirken vi lyttet ikke alltid til fornuften.

Det hender vel du rusler dit en gang i blant?

For å tenke litt på gamle kjik og gamle minner – ikkje sant?

I barken på et gammelt tre står for alltid hjertet med de navnene du vet.

Det gror mose på et årstall og ”I love you i all evighet”.

Det var en artig tid, de glade sekstiåra. Eg skjønner det jo no.

Okei, vi hadde ikkje pc eller TV 2. Ka’ gjorde det for no’?

Vi hadde Kennedy og Kniksen. Begge to.

Fanatullen skol’avisen vår, den var faktisk ganske bra.

De skrev og skrev, om juleball og skoledans – men mest om Afrika.

Søilen skrev om Helge Krog, side ned og side opp.

Noen sinte skrev om vaktene i porten som sa stopp.

Rødrussavisen, den ble en gedigen pornoskandale.

Med noen bilder av styret som var helt fatale.

For på midtsiden hang redaktøren, Larsen, splitter naken mann.

På piknik med formann Ove – sånt går jo ikkje an!

Var det rart bergenserne fikk sjokk da avisen kom ut?

At de løp mann av huse for å se på Harryen sin tut?

”En skam for hver en russ og artianer” – sa de som savnet vår moral.

Tull, sa redaktøren, Larsen, i dag er han anstendig forsker, og visstnok helt normal.

Så var det skoleteatret på Fana – en meget ærverdig scene.

Der spelte vi Holberg, Ibsen og Krog – vi var visst helt suverene.

Mange talenter fikk sitt første stikkord her her. Stormoen og Sæverud og Tusbergen – og eg!

Ja, du kan tenke deg, den innbilt syke, det var meg!

Jo da, det har vandret mange kjendiser i skolgården vår, en hel flokk.

De gikk der alle sammen, Rieber-Mohn og Namtvedt, Willoch, Sæverud og Schjøtt. En skokk.

Hambro, Døsvik, Mowinckel og Mjellem. Riisøen og Reksten. Odfjell, Lønning. Hysing-Dahl.

Det var så mange flotte navn, at de kunne fylt en sal.

Eg har hørt en del om russeturen dokkars – den te’dronningen sin by.

Dokkar var i Nyhavn, på Tuborg, Tivoli og Bakken – dokkar va’kkje ty.

Drakk bajer, gikk på ”Strøget” og på stripp – om kvelden rett på kro.

Fant ut at soveposen hadde plass til to.

Mot danske promiller dokkar ble visst helt immune.

I Charlottenlund rødrussen overnattet på en – travtribune!

Her nokken gikk på aftentur i bøkeskoven – bak store stå.

Fant seg en fredet plett – og dyrket elskoven med russeluen på.

Ja, kjærligheten blomstret på den tiden – og satte mange slags spor.

Den lærte oss et pensum der faciten ble far og mor.

Og for noen ble det første kjiket varig, mens andre fant seg både to og tre.

Sånn som Harald, han i 3 EC.

I russetiden det gikk slag i slag. På merkefest og skoledans.

På ”rosett” og juleball. Med festing hele året, nesten til sankt hans.

Selv kristenrussen syndet litt når timene ble små.

Men da luene omsider skulle på, høljet regnet ned på både rød og blå.

Men ka gjorde det? Dokkar fulgte oppskriften fra russeropet:

Festet, ranglet, slukket tørst. Det var rene dopet.

Med drikking, hikking, anignikking. Dokkar va’kkje sann!

Den attende du sloknet på et nachspiel – en dobbel knute, så rett i drømmeland.

Men alt tar slutt. I juni sekstisju var det ingen ”kjære moder”.

Dokkar vandret hjem fra ”grisefesten” med svarte luer på de lyse hoder.

I femogtyve år har du gått i livets skole – og livets karneval.

I kveld kan du ta masken av – og slå deg løs på ball.

Fanaruss fra gamle dager, la oss skåle for de svunne skoleår.

La oss mimre, minnes – finne gamle venner frem – late som det var i går.

Gå bakover i tiden! –Tenk på skoletiden, bli som russ på ny.

Men husk at hodet ditt i morgen k a n bli tungt som bly

(Truls Synnestvedt)

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Teatrets kjuagutt

BT februar 2006. Klikk på faksimilen.

BT februar 2006. Klikk på faksimilen.

I 1998 ble han kåret til Norges mest sexy mann. Han var nominert som Århundrets vestlending i Bergens Tidende i 1999. Han har fått Amanda-prisen og andre priser. Han kunne blitt Hollywood-stjerne, men ville ikke.

Men det var på Fana Gymnas midt på 1960-tallet at det begynte for Minde-gutten Helge Jordal. På skoleteatret der. Der spilte han både Holberg og Molière. Sin første anmeldelse fikk han i skoleavisen Fanatullen i 1965. Og den var ikke dårlig!

Fra Fana bar det til teaterskole, Trøndelag Teater, Nationaltheatret, Hålogaland Teater – og så Den Nationale Scene. Fra 1987 har han stort sett vært frilans i Thalias mange rom, til stor glede for veldig, veldig mange. Jeg intervjuet ham da han fylte 60 i februar 2006. «Det er litt uvirkelig, og litt nifst», sa han den gang, over en kopp kaffe og en Petterøes.

Men særlig bekymret trengte han visst ikke være. Suksessene har stått i kø siden også, og gjør det fremdeles.

KLIKK PÅ FAKSIMILEN OG LES MER!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Alltid happy end i Fanahallen …

BT september 2002. Klikk på faksimilen.

BT september 2002. Klikk på faksimilen.

Ja, det ble alltid «happy end» i Fanahallen. På en eller annen måte. Enten du var med kameratgjengen på Roy Rogers, Zorro eller «Far til fire». Eller du satt på 18. og siste benk med kjæresten og så «Rotløs ungdom» med James Dean eller «Jailhouse Rock» med Elvis.

Fanahallen er bare et annet navn på barndommen og ungdommen til alle oss som vokste opp på Landås i 1950- og 1960-årene. Hver helg mistet vi pusten i køen utenfor, når vi skulle på «Treen» eller «Femmen». Senere lurte vi oss forbi Ivar’en og Snippen med forfalsket legitimasjon, for å se Doris Day og Gina Lollobrigida. Og når vi ble litt eldre, sånn ca. femten, var det å sitte halvannen time svett hånd i hånd med en eller annen kjæreste, og deretter spasere svermetur rundt Langhaugen …

I 1985 var det slutt for Fanahallen, etter start i 1935. Den fungerte som enn reprisekino for kinoene i Bergen. Men for mange ble den mest av alt et uttrykk for en uskyldstid, full av inntrykk som aldri skulle blekne …

KLIKK FAKSIMILEN OG LES MER!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized