Monthly Archives: april 2013

Journalistens minnebok – Den ukjente suksessforfatteren

VG november 1984. Klikk på faksimilen.

VG november 1984. Klikk på faksimilen.

Hun var den ukjente suksessforfatteren, Kirsten Thesen (1920 – 2011) fra Ny-Paradis i Bergen.

To ganger tidlig på 1960-tallet fikk hun Kirke- og undervisningsdepartementet pris for bøkene, og i mer enn tredve år overøste kritikerne hennes bøker med superlativer. Uforståelig nok nådde hun ikke fram til det helt store publikum med bøkene sine, de fleste ungdomsbøker.

Senere i karrieren skrev hun en dagbok fra en psykiatrisk klinikk, og hun skrev også romaner med det gamle Bergen som kulisser.

Høsten 1984 kom hun med romanen ”I vinterdrakt”, med det kjente sagnet om Jostedalsrypa som bakteppe.  ”Til tross for at sagnet er gammelt, så har myten om Jostedalsrypa mye å fortelle oss i dag om angst for det fremmede og trangen til å finne syndebukker”, sa hun til VG.

Anmeldelsene av boken var overstrømmende – som vanlig.

Jeg kjente Kirsten Thesen i nesten 40 år, fra tiden på 1960-tallet og 1970-tallet da hun var korrekturleser i Bergens Arbeiderblad. Hun bodde alene i sitt hus på Ny-Paradis, og jobbet hele tiden med nye bok-manuskripter. Men hun var så grundig og detaljbevisst at det gikk mange år mellom hver bok. Og sitt siste manuskript ble hun aldri ferdig med. Det ville nok blitt en suksess – det også …

KLIKK PÅ FAKSIMILEN OG LES MER!

Reklamer

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Journalistens minnebok – krigsreporteren

Dagbladet april 1992. Klikk på faksimilen.

Dagbladet april 1992. Klikk på faksimilen.

Dagbladet april 1992. Klikk på faksimilen.

Dagbladet april 1992. Klikk på faksimilen.

x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x

xx xx

Albert Henrik Mohn (1918 – 1999) fra Fana hadde en av de mest fargerike karrierene noen norsk journalist har hatt. Ja, kanskje den aller mest fargerike.

Først og fremst var han radiomann, og reiste kloden rundt for NRK i mange år etter krigen. Under krigen var han i BBC, med norsk løytnants grad. Hans bergenske og særpregete radiostemme var både kjent og kjær i årene etter krigen.

Men han var også skrivende journalist, først og fremst i VG i mange år. Det var ikke den krigssone i verden han ikke fikk med seg, Afghanistan oftest.  Fra 1950 skrev han bøker, mange bøker, om de fleste kontinenter,  men også skjønnlitteratur.

“Albert Henrik Mohn er litt av et fenomen i norsk presse”, skrev BT da han ble portrettintervjuet der i april 1976.

Avisen fortalte at han tidlig i sin karriere hadde rapportert fra “En verden som den gang ennå var fjern og merkelig og eksotisk”. Nå, i 1976, fikk de fleste denne verden i farger og stereo. Og BT lurte på hvorfor hans karriere i NRK hadde sluttet relativt brått, etter mange års samarbeid.

“… i 1958 tok jeg min hatt og gikk, etter at jeg kom tilbake fra Sovjet med 11 programmer som kringkastingssjef Fostervoll ikke ville sende fordi russerne mislikte dem”, fortalte Mohn.

“Er De så mørkeblå at det nærmer seg det svarte?”, ville BT vite.

“Nei, jeg er nærmest lyseblå. I min ungdom var jeg lyserød. I hvert fall sto jeg til venstre for Håkon Lie under krigen. I London inviterte jeg ham utenfor brakken, slik at vi kunne få gjort opp. Men Olav Rytter la seg imellom, for han syntes det var uverdig at nordmenn slåss”, fortalte Mohn, litt munter, litt alvorsfull.

Om London og nordmenn under krigen sa han til BT: “Men ellers tror jeg ikke at sannheten om London-tiden ennå er skrevet. Det var heroisme, romantikk og skitt, side om side. I den norske klubben gikk det mennesker som ikke tålte synet av hverandre, langt mindre orket å veksle ord med hverandre”.

Albert Henrik Mohn var bror til Frank Mohn, og altså onkel til dagens Trond Mohn. Han giftet seg i England under krigen, med en engelsk kvinne. Han utga sine journalistiske memoarer i flere bind i årene før han døde. I den forbindelse intervjuet jeg ham hjemme på Midtun flere ganger. Det var en opplevelse å lytte til hans historier fra verden den vide.

KLIKK PÅ FAKSIMILENE OG LES MER.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Journalistens minnebok – Han som sendte ei helsing heim …

Dagbladet september 1990. Klikk på faksimilen.

Dagbladet september 1990. Klikk på faksimilen.

Dagbladet oktober 1988. Klikk på faksimilen.

Dagbladet oktober 1988. Klikk på faksimilen.

Han var kystkulturens budbringer, Johannes Kleppevik (1947 – 2001), fra Sund på Sotra. Strilene elsket ham. Bergenserne også! Han sang om lokalmiljø og om tradisjoner. Om striledans og oldefar. Om bryggedans og oljeeventyr. Om sjømannslivet i fjerne havner … Mens han trallet og trampet på sildekassen sin. Men til slutt tok idealismen knekken på ham, på økonomien hans. «Jeg er ruinert. Idealismen har tatt knekken på meg. Jeg har en bankgjeld på 800.000 kroner. Om to uker skal banken ha pengene sine. Da må jeg gå fra gård og grunn hjemme på Sotra. Jeg er skuffet over kulturmyndighetenes manglende støtte i arbeidet mitt for kystkulturen.» Sa han til meg i oktober 1988. Jeg skrev det. For Johannes stakk ofte oppom eller innom hos journalister i Bergen. Selv satt jeg på den tiden på Dagbladets Vestlandskontor. Han stakk innom og fortalte om nye plater og nye prosjekter. Om konserter som var på gang. Om radio- og tv-programmer han skulle delta i. Han kom innom før han skulle på langfart på «North Atlantic Ocean», og når han omsider kom hjem, med plastposen full av nye tekster og melodier, alt laget på lugaren i fjerne farvann.  Han fikk en knekk på slutten av 1980-tallet. Men reiste seg igjen, mer eller mindre. I september 1990 kunne Dagbladet fortelle at «Kleppevik er tilbake». Han tok sats igjen, etter år med motgang, og nye kunstneriske utfordringer sto i en slags kø.  «Nå føler jeg at vinden har snudd. Jeg har realistiske plateplaner, og jeg har en invitasjon fra Disney-organisasjonen i USA – og i høst skal jeg på Hurtigrute-turne», fortalte Johannes til Dagbladet, oppglød som vanlig. Jeg husker det, for jeg var en av de journalistene Johannes stadig stakk innom til, og slo av en prat med. På dette tidspunktet i 1990 levde han langt på vei på gode venner og sosialhjelp. Men det kom likevel nye plater, den siste i 1999. Før han en februardag i 2001 ble funnet død på hybelen sin, bare 53 år gammel. Han har fått verdige minner etter seg, blant annet bøker – og et minnefond. Og helsingen han sendte heim vil vi alltid huske … KLIKK PÅ FAKSIMILEN OG LES MER!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized