STORE STUNDER I BERGEN 7 – Alltid «happy end» i Fanahallen

BT 29.9. 2002. Klikk på faksimilen.

BT 29.9. 2002. Klikk på faksimilen.

Fanahallen var en drømmenes fabrikk for de som vokste opp med denne kinoen på 1950- og 1960-tallet. Like før tv’en for alvor blafret seg inn i de tusen hjem.

» … vi husker fremdeles filmbarndommen i søndre bydel, da vi gikk på «femmen» om lørdagene eller på «treen» om søndagene, og ble klemt flate i køen av horden av etterkrigsunger», stod det i BT i september 2002 – 17 år etter at Fanahallen hadde hatt sin siste «The End».
Artikkelforfatteren hadde selv vært fast lørdagsgjest i Fanahallen i guttedagene, og hadde fremdeles gamle kinobilletter samlet i en liten boks. Og hver film hadde fått et «terningskast».
» … vi rangerte «Jailhouse Rock» med Elvis til en G+ … Jayne Mainsfield i «Verdens tøffeste sheriff» ble bare forunt en simpel G for godt», het det. Alle fikk sin karakter, såvel Tarzan og Zorro som Hopalong Cassidy og Roy Rogers.
Og kinovaktene, Ivar’en og Snippen, passet på at guttungene og jentungene ikke fikk åndenød i den voldsomme køen utenfor kinoen, i timen før forestillingen.
En tur innom Kafe Ritz var også et must på vei ned til Fanahallen fra Fiolveien, Hagerups vei  eller Natlandsveien. «Kafeens gullalder var knyttet til Fanahallen», stod det i BT. «For beboere i søndre bydel – og de som kom med med trikken fra sentrum – ble Ritz et vannhull de stakk innom på vei til eller fra reprisekinoen på Minde», het det i avisen.
Andre kjøpte snopet sitt på Kinokafeen rett rundt hjørnet fra Fanahallen. Det gikk i poseknekk og Smørbukk-karameller.
«Hva som i dag skjer i det gamle kinolokalet vil vi helst ikke vite. For oss vil dette bygget for evig og alltid være Fanahallen og ingenting annet», het det i 2002.
For i 1985 var det slutt for kinoen.  Fanahallen var ikke mer. Men minnet består.
Klikk på faksimilene og les mer!
Les om flere Store stunder i Bergen på: www.bergensiana.wordpress.com
Advertisements

7 kommentarer

Filed under Bergen, Bergensiana, kultur

7 responses to “STORE STUNDER I BERGEN 7 – Alltid «happy end» i Fanahallen

  1. Alf Mork

    Det var gøyest når vi smet oss på trikken hem til Kronstadtorget (Vi kakaien)!!

  2. Det heter happy ending. Lykkelig slutt f.eks på en film. Happy end betyr lykkelig død. Håper noen kan rette overskriften. God jul.

    • Hei Espen – og takk for korrigeringen. Du har helt sikkert rett, men denne tittelen spiller på det som den gang sto – og kanskje fremdeles står på slutten av en film, nemlig «The End». Det var min hensikt, men skjønner at den åpenbart ikke gikk helt hjem …

  3. Arnulf

    Javisst består minnet. 2. juledag var vi alltid på besøk hos min tante og onkel i Gjøasvei og mine 2 fettere og jeg sto alltid i køen som var til femmeren i Fanahallen denne dagen. Dette var i første halvdel av 50 årene. Hyggelig å tenke tilbake på!

  4. Tore Hansen

    Mykkje happy start men lite happy ending i Fanahallen.Det vakkje bare det å gå på kino i Fanahallen som var gjevt då vi vokste opp. Det å smite seg var like spennende og utfordrende, hver gang. Og herregud kor vi smet oss. Uten å tenke på at vi gjorde nokke galt. Vi gjorde det å smite seg til en kunst. Helt utrolig å tenke på at Ivaren gang på gang lot seg lure av alle innfallene våre for å avlede oppmerksomheten hans bort fra inngangsdøren. Å befinne seg under regnfrakken te Robben, eg bak ham, mens Helgen og Jonnyen presset på bak meg igjen for å komme inn var standard stuntet for å smite seg. Og endå regnet det ikkje ute, kan du tenke deg. Men happy ending vakkje det mykkje av i Fanahallen for de av oss som alltid holdt med indianerene.

    • Ja, jeg kan være enig i at det ofte var så som så med happy end i Fanahallen, men min lille tanke bak tittelen var at det ofte ble en slags happy end – enten vi gikk opp i gaten og spilte cowboy og indianer etterpå – eller om vi – noen år senere – havnet på Fanafjell med hun vi hadde invitert på kino. Der ble det ofte happy end. Du skjønner 🙂

    • S.A.Stendal

      Det gikk rykte om at alderskontrollen heller ikke var så streng på Fanahallen. Like etter konfirmasjonen min i 1966 (jeg var bare 15) stilte jeg opp med parply hatt og frakk for å se en James Bond film. Jeg følte meg som en tulling og ikke minst kjeltring. Jeg slapp inn uten problemer, men jeg hadde dårlig samvittighet under hele filmen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s