Monthly Archives: april 2011

Sjømannsmonumentet – «en uskjønn vorte»

BT august 1954. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

 «Et skulpturelt misfoster» og «en uskjønn vorte». Sjømannsmonumentet på Torgallmenningen fikk gjennomgå da Bergens Tidende inviterte til debatt om monumentet i 1954 – fire år etter avdukingen i juni 1950. Noen mente «osten» burde forvises til Nordnespynten.

Og det var ingen hvem som helst som kalte monumentet for «misfoster» , «vorte» og «ost».

Komponisten og kapellmesteren  Sverre Jordan kalte det for «… geitosten på Torgalmenningen – denne formastelige og uskjønne vorte i Bergens så sjeldent vakre ansikt.»

Arkitekt Ole Landmark sa det slik: «Forslaget om å flytte Sjømannsmonumentet til Nordnes er ikke nytt. Det ble fremsatt første gang umiddelbart etter at undertegnede med gru hadde fått anledning til å betrakte det etter den høytidelige avduking.»

Det var Landmark som kalte monumentet for et skulpturelt misfoster. «En ost med kuriøse relieffer», sa han. Som et sjømerke på Nordnes kunne det gi Sjømannsskolens elever «en sund latter» i frikvarterene – eller «en rensende forargelse».

Billedhoggeren Sofus Madsen hadde også en mening om monumentet: «Som det nå er plassert, står det av ymse grunner ikke bra til Torgalmenningens rene linjer», mente han – og foreslo Dreggsallmenningen som et bedre sted.

BT kalte Sjømannsmonumentet «et smertens barn», og foreslo at rette vedkommende burde få det flyttet til en bedre plass – ut av syne, med andre ord.

Det var 7. juni 1950 at Sjømannsmonumentet ble avduket, i plaskende regn og med tusenvis av tilskuere under paraplyene. Da var det gått tolv år siden konkurransen om monumentet ble utlyst, i 1938. Det kom 45 utkast, og vinner ble Dyre Vaa. Det er finansiert av innsamlede penger, og var ment som landets nasjonalmonument over nordmenns innsats på havet fra Vikingtiden til det 20. århundre.

Monumentet vakte straks debatt, delvis på grunn av utseendet, delvis på grunn avstørrelse og  plassering. Mange mente at det ødela sikten på den store allmenningen, og at det derfor ikke fungerte estetisk.

Ved avdukingen i juni 1950 skrev Bergens Tidendes journalist Ragnvald Jørgensen følgende om plasseringen: «Det slår en straks at det ikke dominerer så sterkt at en kan tale om noe stengsel. Selv om Torvalmenningen ikke er en av byens lengste gater er den lang nok til et monument av disse dimensjoner.»

Godkjent av Bergens Tidende med andre ord. Fire år senere hadde avisen ombestemt seg: «Få det flyttet til en bedre plass.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Bergen, Bergensiana, kultur

Sandviken skole,hei,hei,hei …

BA mars 1956. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

Våren 1956 presenterte Bergens Arbeiderblad skolene i Bergen, én hver onsdag. Avisen lot en gruppe elever lage en helside om skolen sin. Elevene intervjuet overlærer, lærere og elever – og skrev ellers om hverdagen på skolen og om aktiviteter og attraksjoner i nærmiljøet.

 
Onsdag 14. mars 1956 var det elever ved Sandviken skole som fikk en BA-side til disposisjon.  Og de hadde mye på hjertet!
 
De fortalte om besøk om bord i «Statsraad Lehmkuhl» og om den nye skolescenen. De intervjuet overlæreren, som ønsket seg løpedusj for elevene – og de snakket med pastor Sverre D. Husebye, som ønsket hjemmene renset for smusslitteratur.
 
«Ukens diskusjon» handlet om hvorvidt elever burde ha arbeid utenom skolen – og elever ble intervjuet om hva de lekte i fritiden. Mange lekte kattepinn, blydunk og pikken.
 
Noe av det mest interessante på Sandviken-siden var et intervju med rektor Gerhard Stoltz om Stoltzekleivens opprinnelse. Navnet Stoltzekleiven kom av at det var hans far som eide markene i området, fortalte han – og mye annet artig om Stoltzekleiven. Blant annet om hvorfor den ble anlagt.
 
I ukene som kommer vil de øvrige folkeskolene bli presentert her på bloggen, slik Bergens Arbeiderblad presenterte dem for  55 år siden.
 
 
 
 
 
 
 
 

2 kommentarer

Filed under Bergen, Bergensiana, kultur

Annonser anno 1935

BT april 1935. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

BT oktober 1935. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

 Folk hadde mye å selge hverandre i 1935 også, annonsesidene i Bergens Tidende tilbød både sport og spenning, og mer til. Mye mer.

Det var Lynturnering i fotball på Møhlenpris for både A-klubber og B-klubber. Fana-revyen «Fra Nesttun til Hawaii» gikk i Nesttunhallen og Os-revyen «Det kunde vorre verre» gikk i Fjellheim. I Eldorado kino viste de «Den mystiske blondine» og på Den Nationale Scene spilte de «Hedda Gabler».

I Operakjelleren (Ole Bull) var det dans til Foxtrott Band, og i Turnhallen sto The Ragg Time Band for musikken. Entré kr. 1 begge steder.

Norges Kjøtt og Fleskesentral arrangerte kurs for husmødre («Ta med  kopp, skje, asjett, blokk og blyant») og Musik-Magazinet  på Tyskebryggen skulle ha «stort flytningssalg».

Sunnfjordlaget skulle ha haustgilde i hotell City, med «varm kveldsmat, kaffi og kakor».  Mens Sunnmørslaget «hev samkome med dans på hotell City … Alle hev tilgjenge».

Jo da, det var litt å henge fingrene i i 1935 også!

https://bergensiana.wordpress.com/gamle-annonser/

https://bergensiana.wordpress.com/2010/09/29/annonser/

Legg igjen en kommentar

Filed under Bergen, Bergensiana, kultur

Perle og Bruse år 1

BT oktober 1935. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

BT oktober 1935. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

Her er to av de aller første Perle og Bruse-annonsene Hansa fikk laget. De er fra oktober 1935, samme året som de to «brusongene» så dagens lys.

 
Det var tegneren Carl Johan Skauge som skapte figurene, for 75 år siden. Han brukte to kjuagutter som bodde i nærheten av Hans Bryggeri på Kalfaret som modeller.
 
De første tekstene ble laget av forfatteren Annik Saxegaard.
 
Duoen Skauge/Saxegaard sto for alle Perle og Bruse-annonsene frem til krigen – etter krigen overtok gradvis andre tegnere og andre tekstforfattere. De to skal uansett kreditteres for å ha gitt de to reklamefigurene et evig sprudlende liv.
 
 
 
 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Bergen, Bergensiana, kultur

«Slik var Amalie Skram»

BA november 1965. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

«Slik var Amalie Skram». Olav Simonnæs var ikke i tvil da han anmeldte boken om Amalie Skram i Bergens Arbeiderblad i november 1965.

«I det hele tatt er det en bok som bør finne frem til en tallrik krets av lesere», mente han.

Boken het «Min faster Amalie Skram» og var skrevet av Inger Alver Gløersen (1892 – 1982). Amalie Skram (1846 – 1905) var hennes tante, hennes faster. Forfatteren var ingen hvemsomhelst, altså.

» … for riktig å komme til bunns i hennes karakter og utvikling, gir forfatterinnen en utførlig beskrivelse av det bergenske miljø og familien hun vokste opp i», forteller Simonnæs i omtalen av boken.

I anmeldelsen konsentrerer han seg i stor grad om Amalie Skrams første ekteskap – med sjøkaptein August Müller. Hun var bare 18 år, han 27 da de giftet seg i 1864.

«Jeg tror det var det, at hun som Amalie Müller fikk komme ut i verden, fikk reise, se og lære», skriver Inger Alver Gløersen om Amalie Skrams motiv for å gifte seg med kaptein Müller. Men det var all grunn til å tro at hun også var glad i sin mann, tilføyer hun om sin «Tante Malle».

De som har lest boken vet at den ikke bare handler om Amalie Skrams ekteskap, men at den også er spekket med spennende betraktninger rundt mange av familiemedlemmene, ikke minst Amalie Skram selv, selvfølgelig. Også om det senere ekteskapet med den danske forfatteren Erik Skram.

«Også om den tiden får vi høre i en rekke fengslende kapitler», skriver Simonnæs. «Bringer den noe nytt?», spør han om boken – og svarer velvillig – «Ikke så rent lite, skulle jeg tro.»

«Inger Alver Gløersen har utvilsomt lagt hele sin sjel ned i utforskningen av levende og trykte kilder, som tilsammen kunne gi et rettferdig bilde av hennes berømte faster. Og hun gjør det med en varme og oppriktighet som etter mitt syn ikke stikker noe under stol», legger han til.

Samme Inger Alver Gløersen skrev i 1956 boken «Den Munch jeg møtte» – hun kjente den berømte maler da hun var ung jente hjemme i Bergen, rundt 1910. Også den boken gir et fascinerende «bak kulissene»-inntrykk av en annen stor kunstner. Her er linken til blogg om den boken:

https://bergensiana.wordpress.com/2010/10/16/munch-bergen-glæder-jeg-mig-til/

Legg igjen en kommentar

Filed under Bergen, Bergensiana, kultur

Nordnes skole, hei, hei, hei ….

BA april 1956. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

 

Våren 1956 hadde Bergens Arbeiderblad en serie der avisen presenterte én folkeskole hver uke. Det vil si, det var elevene som presenterte skolen sin. De fikk mer eller mindre frie hender av BA, til å skrive om skolen og bydelen.

Onsdag 25. april var det Nordnes skole som fikk spalteplass over en hel side. I tillegg til et intervju med rektor om skolens historie, hadde elevene valgt å skrive om saker som «Nordnes i krigens dager», «Det nye Nordnes», «Korpset med blodfanen» – og «Siste henrettelsen på Nordnes».

Rektor fortalte sågar en god historie: «Jeg var en gang inne i en 6. gutteklasse og snakket om hvor skadelig det er å røke, og i det samme spurte jeg en av guttene som jeg visste navnet på: Du er vel ikke begynt å røke, du Ove? Nei, svarte Ove, eg e’ sluttet, eg!»

Men her var også stoff om Nordnes sjøbad og om Nykirken – og en spørrekonkurranse om lokale forhold. De som svarte at både Ludvig Holberg, Edvard Grieg og Amalie Skram var vokst opp i nærmiljøet på Nordnes, hadde helt rett. Og Ole Bull var nesten fra Nordnes, han også.

Navnene på de elevene som var med i redaksjonskomiteen, står nederst til venstre på faksimilen.

I ukene som kommer vil BA-presentasjonen av flere av de andre folkeskolene dukke opp på bloggen her,  skoler som Fridalen, Sandviken, Møhlenpris, Rothaugen, Nygård og Krohnengen.

Derfor, følg med, følg med, og legg gjerne inn kommentarerer dersom du har gått på noen av skolene!

2 kommentarer

Filed under Bergen, Bergensiana, kultur

Ville ha Grieghallen på Ole Bulls plass

BA desember 1961. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

 

«Det vil være ganske meningsløst å binde seg til tomten i Lars Hilles gate som eneste muligheten for Grieghallen …»

Det var ingen hvem som helst som ga uttrykk for dette, men nærmere bestemt byplansjef i Bergen, Olav Nesse, i et intervju med Bergens Arbeiderblad 22. desember 1961.

Og han fikk fint følge, da rådmann for teknisk avdeling, Øivind Walter, ga uttrykk for at tomten i Lars Hilles gate ikke var «særlig velegnet» til formålet, altså til kulturhus.

Derfor kunne avisen med god samvittighet slå til med følgende overskrift: «Meningsløst med konkurranse om Grieghallen før alternativ plassering er behørig undersøkt».

Og forslag til alternative plasseringer var det nok av.

Flere av byens arkitekter ønsket ifølge BA å flate hele Logen-kvartalet, og plassere Grieghallen der. Formannen i Bergens Arkitektforening, Atle Urheim, ga uttrykk for at Logen-tomten på Ole Bulls plass var hans drømmetomt for en Grieghall. For Logen skulle jo rives.

«Når Logen rives burde resten av kvartalet ryddes. Her ville Grieghallen få den plassen som tilkommer en så representativ bygning i Griegs by», mente arkitektenes formann. Også han ga uttrykk for at tomten i Lars Hilles gate var lite velegnet.

» … den mening tror jeg er meget utbredt i alle kretser med interesse for saken. At tomten så langt fra er ideell, er jo hevet over enhver tvil», mente han.

Rådmann for teknisk avdeling derimot, ønsket seg Grieghallen plassert ved Byparken, der Bergen Kunstmuseum Stenersen nå ligger. Det gjorde byplansjefen også. Ingen av dem likte tanken på at Grieghallen skulle ligge der den ligger i dag.

«Under forutsetning av at den gamle jernbanestasjonen rives og en del av parkbeltet fram mot Festplassen tas til inntekt for tomten, skulle det ikke ansees umulig å kunne plassere Grieghallen her», mente byplansjefen.

Det framkom også et forslag om å plassere Grieghallen på østsiden av Smålongeren. Dette forslaget ble prompte avvist av  rådmannen. For også Marken skulle rives, og en innarbeiding av Grieghallen der, ville forsinke rivingen.

En oppgitt spøkefugl kvitret frampå om at Lille Lungegårdsvann kunne fylles ut og Grieghallen reises der – mer midt i Bergen sentrum kunne man ikke komme …

Så langt diskusjonen i 1961. For både før og etter krigen hadde det vært heftig tautrekking om hvor Grieghallen burde og skulle ligge. Like etter krigen ønsket mange at brannvesenet skulle få den øremerkete Grieghallen-tomten i Lars Hilles gate – mens andre mente at Grieghallen burde bygges der Bergen Lysverker fikk sitt bygg.

«Lysverkenes hus, som uten skade for seg selv eller andre kunne vært plassert hvorsomhelst i byen – ble reist på den vakreste og mest krevende tomt», skrev arkitekt Ole Landmark i BA 3. februar 1947. Når denne tomten først var tapt for kunsten og kulturen, mente han at tomten i Lars Hilles gate ville være en verdig beliggenhet for den kommende Grieghallen.

Det mente også kulturredaktør Olav Simonnæs i Bergens Arbeiderblad. 21. januar 1947 skrev han: «Grieghallen faller naturlig inn bak Rasmus Meyers samlinger og Bergens Kunstforening. Det blir et imponerende lite kultursentrum og de tre bygninger vil tilsammen danne en en flott ramme i vest for Lille Lungegårdsvann. La det nå ikke komme flere sleder i veien for Grieghallen. Private har reist saken, men også Bergens kommune og staten har plikter som ikke må glemmes. Noen kulturpause nå er det vi aller minst har råd til.»

Simonnæs innrømmet at det var kjedelig at det var Nasjonal Samling, de tyske nazistenes norske medløpere, som i 1941 hadde stilt tomten i Lars Hilles gate vederlagsfritt til disposisjon for Grieghallens pådrivere. Men:

«Oppriktig talt, er ikke det revnende likegyldig? Også blind høne kan som bekjent finne et korn». Slik kommenterte Simonnæs  det forsmedelige i at det var NS som hadde stilt tomten til rådighet bare få år tidligere. 

Som kjent havnet Grieghallen til slutt i Lars Hilles gate, og konsertsalen åpnet i mai 1978, 75 år etter at den første spede idéen dukket opp, visstnok på Edvard Griegs 60-årsdag i 1903.

BA januar 1947. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

                                                                                                                                                                                   

BA februar 1947. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bergen, Bergensiana, kultur