Monthly Archives: august 2010

Lærerinnens prylestraff

BERGENS ARBEIDERBLAD  12. MAI 1959:

«Lærerinnens prylestraff drepte evnen til å være glad.» Det fortalte forfatteren Arnulf Øverland (1889 – 1968) til Bergens Arbeiderblad da han i mai 1959 fylte 70 år og snakket til avisen om sine barndomsår i Bergen.

Klikk på faksimilen

 

 I sitt hjem i Statens æresbolig «Grotten» i Oslo, tok han imot BAs kulturredaktør Olav Simonnæs.

«Jeg må dessverre si at noen særlig gode minner fra skoletiden i Bergen har jeg ikke. Tvertimot ble noe drept i meg dengang, for eksempel selvtillit og spontan tillitsfullhet, evnen til å være glad», sa Øverland.

«Det var spesielt en lærerinne som uavlatelig brukte pryling. Vi satt og var livredde, ble fylt av angst», fortalte han. Det var i småskolen, på Tanks, la han til.

Om guttedagenes lek i Hermann Foss gate og Harald Hårfagres gate på Nygårdshøyden fortalte Øverland at han likte slåball best.

«Og jeg tenker ofte tilbake på hvor morsom og spennende den leken var i forhold til den idiotiske fotballen!», sa han – og slo i bordet til journalisten.

«Vi spilte også på bekkelokkene, som var av tre og godt oppfliset. Det var strengt forbudt og vi fikk konstablene etter oss. Kjølen, skulle jeg si.»

«Ja, og så gikk vi på småski om vinteren. En herlig sport. Og på skøyter. På et vann i Solheimsviken. Undertiden på Skomakerdiket, men det lå litt langt borte for oss på Nygårdshøyden.»

Men som bergenser følte Øverland seg ikke.

«Kan ikke si det. Jeg føler meg bare som nordmann. Men Bergen er en vakker by. Oslo er trist og stygg. Men jeg har funnet meg til rette her. Særlig etter at jeg kom tilbake fra fangeskap i Tyskland», fortalte han.

Bergensernes lynne karakteriserte Øverland som «en art glad utadvendt livlighet». Ikke dum, den!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Bergen

Mykle forsvarte «tyskerjenter»

«Det er imot alt demokrati, all sosialisme, all fremskrittsånd, å sette et stempel på et lite barn!»

Like etter at verdenskrigen var slutt i mai 1945, begynte den hjemlige debatt om tyskerjentene, kvinner som på forskjellig vis hadde slått lag med tyske soldater under krigen, og nå skulle svi for det. Og om deres «tyskerbarn».

Klikk på faksimilen

 

Agnar Mykle, den gang bosatt i Bergen, men ennå ikke den kjente forfatter, var en av de første som tok til motmæle mot lynsjestemningen som regjerte.

«Unnfanget i synd og født til misgjerninger», lød den syrlige tittelen på hans innlegg i Bergens Arbeiderblad onsdag 13. juni 1945.  Den henspilte på tyskerbarna. Mykle oppfordret til ettertanke.

«Og man må aldri glemme, at bortsett fra de notoriske angiversker og pøbler innen tyskertøsenes rekker, består det store flertall av ulykkelige, lutfattige, norske tjenestepiker, og fabrikkpiker, bondejenter og sypiker, som ikke hadde og som aldri ville kunne få franske grever eller engelske lorder til sin disposisjon! For dem var det aldri politikk, det var eventyret det gjaldt! Det store, det som hender kun én gang, og aldri mer. La oss ta en del av ansvaret på oss, for at vi i 1939 hadde et slikt proletariat av ulykkelige og utvilsom erotisk underernærte kvinner, at det ikke skulle mer til for å få dem til å falle, enn synet av en tysk uniformsjakke! Det er like meget vår feil, som deres feil!»

I det samme innlegget var Mykle også opptatt av «tyskerbarnas» skjebne:

«Er det demokrati, er det sosialisme, å ville skufle disse 6000 barn sørover til Tyskland? Med høyre hånd (etter nazistisk oppskrift) å huke dem på kjøttkroken, mens man med venstre hånd (etter demokratisk oppskrift) holder lommetørklæet for nesen? Måtte det ikke være en ideell oppgave for en sosialt skolert kulturstat, å gjøre høy-kvalifiserte statsborgere ut av disse 6000 ulykkelige?»

Og dette var ikke noe silkefrontprat fra hans side, understreket han:

«Vi fordrer dødsstraff for de voksne nazi- og gestapolederne og for angiverne. Strengt, samfunnsnyttig straffarbeid for ns-medlemmer og andre kriminelle, med etterfølgende overførsel til Tyskland. Men ingen straff for tyskerbarna!»

Det skulle ikke bli siste gang Agnar Mykle vakte oppsikt på trykk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bergen

Rolf Berntzens første Herwitz-suksess

BERGENS ARBEIDERBLAD 23. NOVEMBER 1949:

«Over hans spill var det imponerende myndighet og bredde – og det mest avgjørende – en innerlighet og sårhet som ikke kunne annet enn å ta en om hjerterøttene.»

 BILDET: Omslaget på lystspillet «Jan Herwitz», utgivelse fra John Griegs forlag i 1943. Tegning: Per Schwab.

 BAs teateranmelder Olav Simonnæs var ikke i tvil om at Den Nationale Scene – og Bergen – hadde funnet sin nye kjøpmann Herwitz, da DNS spilte Hans Wiers-Jenssens  bergenske lystspill «Jan Herwitz» høsten 1949.

For første gang, og bare 31 år gammel, var Rolf Berntzen (1918 – 2005) håndplukket til Herwitz-rollen.  Han skulle ta opp arven etter flere Herwitz-legender, ikke minst Lorentz Tyholt, som ifølge Simonnæs tidligere hadde hatt «eiendomsretten» til rollen som kjøpmann Herwitz.

Men nå var altså arvtakeren funnet. Hele 73 ganger gikk denne forestillingen på Engen – ny rekord!

«I den dramatiske scenen da Herwitz reiser seg og trer frem for det overrumplede selskap etter å ha hørt på deres ondskapsfulle spottegloser, samler Berntzen seg til det store maktfulle grep på skikkelsen. Det var en meget betydelig prestasjon.»

Rolf Berntzen hadde plassert seg i første rekke av våre unge karakterskuespillere, mente Simonnæs.

Og grepet på skikkelsen – og sitt publikum – beholdt Rolf Berntzen gjennom flere Herwitz-oppsetninger opp gjennom årene.

Legg igjen en kommentar

Filed under kultur

Fra Nordsjøen til sportsartikler

BERGENS TIDENDE 29. oktober 1946:

«Bergenseren som er mer dekorert enn noen alliert sjøoffiser, driver nå sin fabrikk for sportsartikler i all fredelighet», fortalte Bergens Tidende i oktober 1946.

Klikk på faksimilen

Noen dager tidligere var løytnant Leif Larsen (1906 – 1990) blitt tilkjent den høyeste britiske utmerkelse, D.S.O. (Distinguished Service Order). Da hadde han fått praktisk talt alle de ordener og utmerkelser det var mulig å få, for sine 52 turer over Nordsjøen med agenter, flyktninger og våpen.

Klikk på faksimilen

«Til tross for denne imponerende innsats går Sjetlands-Larsen relativt ukjent omkring i Bergen og prøver å late som han ikke har hatt noe med krigen å gjøre», skrev BT. Men nå hadde avisen omsider fått krigshelten til å si litt om seg selv og opplevelser under krigen, etter den første turen til England og Kompani Linge i februar 1941.

«Husker du noen av disse turene spesielt godt?», spør BTs signatur T.T.

«Det måtte være en tur i november 41 til Træna-distriktet.  Turen gikk glatt helt til vi skulle  tilbake til basen igjen. Da blåste det opp en orkan som gjorde at vi måtte ligge fem døgn på været med «Arthur» før vi endelig nådde Shetland. En av mannskapet, Karsten Sangholt fra Fjell, ble skyllet overbord og omkom. Det var den samme stormen som brakk ned «Blia», ulykkeskøyten som  kom fra England til Bergensdistriktet og hentet 42 flyktninger, men aldri kom frem», fortalte Leif Larsen.

Nøktern fortalte han om overfarter med bølger så høye som fjell, kamp mot tyske krigsskip og fly – og om forlis. Fra oktober 1943 førte han subchaseren «Vigra», før den tid var det mindre skøyter.

Og et drøyt år etter krigens slutt snakket han, i all beskjedenhet, om prøvelsene. Ikke rart intervjuet ble slått opp over fem spalter øverst på side 1. Avisens journalist trodde imidlertid ikke på hans forsikringer om at han var fedig med sjøen, og at han nå bare satset på produksjon av sports- og campingutstyr i Fyllingsdalen.

«… det skulle ikke undre oss om vi en dag hører at han har lagt ut på jordomseiling , eller dradd til Nordpolen eller styrer den første månerakett likeså sikkert og uanfektet som han styrte sin skute mot kjente og ukjente farer.»  

Den britiske utmerkelsen han skulle få hadde han bare lest om i avisen.

«Men det ligger et rekommandert brev og venter», antydet han.

1 kommentar

Filed under Bergen

Da Hotel Norge forsvant – og kom igjen …

 

BA november 1964. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

I november 1964 ble nye Hotel Norge åpnet

 med gallagøy tre kvelder i trekk.

Først to fester for landets og byens fiff,

deretter en fest for folk flest.

Til sammen tretten hundre gjester ble servert champagne, gåselever,

 perlehøns og trøfler,

mens Hellen skoles musikkorps spilte «Anne Madam».

«Bankettsalen besto sin prøve med glans», kunne BA fortelle.

Ved hovedbordet første gallakveld satt hotellets

styreformann Thomas. S. Falck jr.  med «fru ordfører Harry Hansen til bords».

Andre celebre familienavn ved hovedbordet var Wallenberg, Mowinckel, Westfal-Larsen,

Rieber, Greve, Jebsen og Lindebrække. Finere kunne det knapt bli i Bergen i de dager.

«Hva er rimeligere enn at Bergen ville ha sitt eget Norge!»,

 sa styreformann i SAS, Jens Chr. Hauge i sin tale, og pådro seg lokal humring.

Hauge omtalte det nye Hotel Norge som «et optimismens monument».

Rivningsarbeidet på det gamle hotellet var påbegynt allerede i september 1961,

 etter en storstilt avskjedsfest. «Farvel, farvel, du gamle hotell», ble det sunget da.

 «Nattlig farvel med Hotell Norge», skrev BA ved den anledning,

men klarte altså ikke å skrive hotellets navn helt  riktig.

Den siste kvelden og natten ble både vemodig og festlig, den gang i 1961.

Knapt et øye var tørt da Lothar Lindtner sang

«Norge, mitt Norge, snart sover du tyst, snart lukker de skinnende sale,

 og mange er de som i kveld har fått lyst, å takke i sange og tale.»

» … vemodig å tenke på at vi aldri skal se den velskapte bygningen

 som sto så godt til Byparken», filosoferte BA-journalisten på vei hjem

 etter nattens fest. 

 Han trøstet seg med at man fremdeles ville ha Små-Norge intakt,

 pissoaret på Ole Bulls plass.

Men i november 1964 var vemodet fjernt, da det nye hotellet sto klart.

 «Halvt Syttendemai og halvt Julaften», het det om nyåpningen. Så stort var det.

Bergens Arbeiderblad brakte gjestelistene fra fiff-festene i sin helhet. Bergenserne finleste selvfølgelig listene og fant navn som Harry Hansen m/frue, Jens P. Heyerdahl m/frue, Jørgen Jahre m/frue, Johan Horn m/frue, Mons Lid m/frue, Sjur Lindebrække m/frue, Aug. D. Michelsen m/frue, Ole Myrvoll m/frue, Jens Chr. Hauge m/frue, Hilmar Reksten m/frue, Fritz C. Rieber m/frue, Mentz von Erpecom m/frue, Einar Falck m/frue, Knut Tjønneland m/frue, Marcus Wallenberg m/frue, Finn B. Henriksen m/frue, Rolf Westfal-Larsen m/frue, Halfdan B. Grieg m/frue, Carl O. Gram Gjesdal m/frue, Gerhard Sundt m/frue, Hagb. Schjøtt m/frue, Per Remfeldt m/frue, Frank Meidell Falch m/frue, Erik Himle m/frue, Håkon Kyllingmark m/frue, Herman K. Lehmkuhl m/frue og R. Roscher Nielsen m/frue.

Det var statsråder, skipsredere, fylkesmenn, direktører og næringslivstopper i festlig forening. Og redaktørene i de lokale aviser var selvfølgelig ikke glemt, både Ingemund Fænn i Bergens Tidende, O.R. Torvik i Bergens Arbeiderblad og Erling Lauhn i Morgenavisen var invitert. Alle med fruer, selvfølgelig.

Og så gikk dansen «til en blanding av moderne og mer moderate rytmer av Fiesta-kvartetten og Mario Webers orkester til kl. 02», avrundet BA sin fiff-reportasje fra det nye Hotel Norge på Ole Bulls plass.

BA november 1964. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

BA oktober 1961. KLIKK PÅ FAKSIMILEN.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Bergen, Bergensiana, kultur